AKTUELT

Pooler
FS og FF poolene 2010 som PDF. IPC har endret noe i konkurranseregler og pooler per 2011. Forklaring av endringer og siste oppdaterte versjoner finner du her.

Tramp i kalotten

Media ser ut til å falt pladask for stuntet til Joakim Sommer og Tom Erik Heimen, som med wingsuits passerte en gjeng unge og kjekke tilskuere med få centimeters klaring et sted ved sognefjorden. Hele verden synes å være enige om at dette var et skikkelig stilig stunt, godt planlagt, pinlig nøye beregnet, og fantastisk flott gjennomført. både media og publikum jubler, på Youtube som i avisspaltene.

At hendelsen umiddelbart burde vært innrapportert til Fallskjermseksjonen som
nesten-ulykke, og de involverte satt på bakken på ubestemt tid, synes å gå de fleste hus forbi.
Som "gammel" fallskjermhopper husker jeg ennå tiden da datidens ekstrem-versjon av fallskjermsporten, BASE-hopping, var strengt forbudt i Norge, og deltakelse i slike aktiviteter medførte inndragelse av sertifikatet på ubestemt tid. F/NLF regjerte med Gadaffi -lignende jernhånd, og slo ned på all aktivitet som lå utenfor den regulerte, regelfestede og fi rkantete fallskjermhoppingen. Skulle man absolutt hoppe fallskjerm, måtte man gjøre dette i ordnede former, fra luftfartøy, med minstegrenser for fl yhastighet, utsprangshøyde og høyde over bakken ved aktivisering av skjermen. Alle som forsøkte å tøye regelverket, eller tolke det på andre måter enn de offentlig oppleste og vedtatte, ble konsekvent utestengt fra sporten.
Nå ser det ut som om virkeligheten er en helt annen. Mottoet synes å være "har man lyst, har man lov". Alle som "er noe" kjøper seg wingsuits og fl yr sikksakk mellom fjelltoppene, og TV-stasjonene lar seg villig lokke med på moroa, helt uten å skjele til gammeldagse begreper som sikkerhet og regelverk. Jackass-generasjonen gjør som de vil, både på Voss, i Trollveggen og andre steder. og skulle det av og til gå til helvete fylles bloggene av panegyrisk beundring for banebryterne og grensesprengerne som strøk med i adrenalinrushet mens de levde livet "to the max", som seg hør og bør.
Jeg er pinlig klar over at vi som hopper fallskjerm representerer en slags
marginalisert ekstrem-elite som i stor grad søker å bryte det som måtte fi nnes av grenser og lovgivning. Vi liker ikke regler, men aksepterer i en viss grad at de er der, mer for å legitimere handlingene våre overfor resten av samfunnet enn av noen annen årsak. Sånn sett blir kanskje dette litt som å kaste stein fra innsiden av en aldri så liten del av glasshuset, men jeg har likevel lyst til å spørre: Hvem håndhever regelverket for slike stunts, som offentlige media attpåtil ser ut til å betale for? Er det F/NLF? NAK? Luftfartsverket? Eller sitter de ovennevnte instansene bare på gjerdet, med kjeften åpen, siklende i samme grenseløse, apatiske beundring, i grell kontrast til regeldiktaturet vi levde med for tyve år siden?
Har Jackass-generasjonen inntatt også de innerste sirkler av det "offentlige" Fallskjerm-Norge?

Trond Strømme

Så kan en epoke være over – og en ny i ferd med å demre... til godt for noen og vondt for andre, mens den store gemene hop vil snu kappen etter vinden og følge der hvor tilbudet og utfordringene leder dem. Det er brann i rosenes leir om organiseringen av videre verdensrekorder i storformasjon.

Det handler nå om gruppene World Team, ledet av BJ Worth og P3 som utgår fra Perris og består i hovedsak av tre personer – Tony, Kate Cooper-Jensen og Dan Brodsky Cheinfeld der det er oppsått full skjæring.
Litt bakgrunnshistorikk: World Team ble formet av BJ Worth i 1994, og hadde som en grunnidé å samle de beste hoppere fra alle land i verden organisert gjennom lokale organisatorer for så å reise sammen og sette verdensrekorder i storformasjon. Et ambisiøst og ikke så lite suksessfullt opplegg, og gruppen kan gjennom årene notere seg for en pen samling av verdensrekorder og største formasjoner; fra 216 i Bratislava i 1994, gjennom 282 i Thailand, 357 i Thailand og til slutt gjeldende verdensrekord på 400 også i Thailand i 2006. Organsisasjonen var etter hvert godt kjent med hverandre, og det var planer
om en 500 manns i Thailand i 2010 til å følge opp dette videre, men omstendigheter med den politiske utviklingen i Thailand gjorde at man måtte se etter nye steder som kunne tilby egnet sted og flykapasitet.
P3 derimot har alltid holdt seg på hjemmebane med utgangspunkt i Perris, California med sine skills camps, 100 manns camps, invitationals, og co-organisert en rekke andre arrangementer som Jump for the Cause (kvinnelig verdensrekord med 180 damer), og også nylig brakt storformasjonscamps til Europa i Polen.
Det gruppene har hatt som felles ståsted er at det er et begrenset antall organisatorer med tilstrekkelig kunnskap og erfaring ute i verden, så man har
benyttet hverandres kapasiteter hver gang det slås på stortromma og store saker skulle på plass. Sånn sett har personene i P3 vært støttespillere og medlemmer av World Team – i hvert fall fram til nå. Med planene i sikte mot en 500 manns siktet BJ seg inn på nye steder som kunne ha interesse av å være vertskap, og kommunikasjon ble opprettet med en sheik i Dubai – tett tilknyttet kongehuset i de Forente Arabiske Emirater. Dubai er kjent som et sted som ikke snur på skillingen om de vil ha noe til å skje – med blant annet innendørs skibakker, to vindtunneller, golf og MC arrangementer i verdensklasse, osv. Nylig har de også kastet seg på fallskjermbølgen ved at de arrangerte en meget vellykket internasjonal fallskjermkonkurranse i fjor og har en ny, større konkurranse på trappene nå i begynnelsen av januar 2011. De planlegger også nå oppbyggingen av et topp hoppfelt etter modell av Eloy med tidligere verdensmestere som organisatorer (se egen sak). En verdensrekord i storformasjon ville passe dem midt i blinken i forhold til ansikt utad.
Så – hva som i ettertid egentlig har skjedd og hvem som sa hva når er det vel noe vi dødelige kommer till å få helt oversikt over. Men kortversjonen er at mens BJ forhandler med sheiken og går ut med informasjon i juni i sommer om at det kan nærme seg et nytt World Team og en 500 manns er i sikte, så viser det seg at også P3 var i loopen her med parallelle forhandlinger – og mer eller mindre snappet arrangementet foran nesen på BJ – ihvertfall i BJs øyne. Som sagt, hva som egentlig skjedde er det et par versjoner av – og sannheten, om den fi nnes, må vel i beste fall antas å fi nnes ett sted imellom ytterpunktene. Fra P3s versjon sies det at sheiken tok direkte kontakt med P3 for å be om et tilbud for å sette sammen sirkuset – og som de gode forretningsmenn og kvinner amerikanere ofte er så fremsatte P3 et velformulert tilbud og ble ”ansatt” til oppgaven. Hva som egentlig er kommet ut fra arrangørene i Dubai er vanskelig å spore eller vite med stor grad av sikkerhet – og noe må ha skjedd i prosessen da de ”valgte bort” World Team. Noe klønete kommunikasjon har i det minste foregått i prosessen – i sær mellom personer som har jobbet side om side i femten år med nettopp å organisere verdensrekorder.
Etter dette ble kjent har det gått fullstendig i knas for BJ, som var helt uforstående at noen andre fi sket i samme dammen. Spesielt hans nå tidligere venner og partnere som har nytt godt av hans mange arrangementer og på dette vis vært med og blitt opplært i hvordan man organiserer så vidt store arrangementer i et fremmed land. Det er en serie med mailer som gikk varmt en stund med kopier og blindkopier som nok ikke står igjen som noens stolte høydepunkt i fallskjermkarrieren. Nå har det seg slik at P3 aldri tok kontakt med BJ og informerte at de også innga tilbud, eller foreslo samarbeid eller noe slikt. Her er det både ære, penger og kanskje en dose testosteron i bildet – så det står fritt til alle å trekke sine egne slutninger Men gjort er gjort og for alt historien vil vise er at det nå er P3 som sitter i førersetet og skal ta på seg oppgaven. Planene er nå en 253 manns for å teste ut fl y, opplegg, etc i begynnelsen av 2012, og basert på dette en fullt arrangement året etter i 2013. Det loves ”full pakke” - med fem stretch Hercules (Sheiken kunne slenge inn fem ekstra om det så måtte være...), topp standard hoteller, transport, osv osv. Pre-planleggingen er i full gang, og det er bare tiden og veien igjen – å stable dette showet på bena fra bunnen av krever sin mann og kvinne. Pris – rundt USD 3000 for pakka – når man har kommet seg til Dubai.
Så da står fallskjermverdenen igjen med måpende blikk og lurte på hva som skjedde nå. Og hvem skal de ”holde med”? Og klarer P3 å kjøre dette ute av sitt trygge lokale miljø, med alle de detaljer som må på plass og tenkes på? Og hva med utvelgelse og organisatorer som man minst trenger 12- 15 stykker av. Pluss alle andre eksperter – oksygen – flykonfi gurasjon osv. Det vil i vesentlig grad være samme personene som har vært World Team kapteiner som er de som har erfaring nok på dette området som bør taues inn. Men er de tilgjengelige? Det var også kanskje noe som ikke var helt gjennomtenkt.
Det blir spennende tider for de som ser som mål å få én (eller enda én) verdensrekord i fallskjermkarrieren sin. Man skal ikke utelukke at det blir et vell av tilbud de nærmeste årene med benevnelsen ”uttakscamps”, ”treningscamps”, ”skillscamps” og så videre, alle med mål om å trene opp folk, få dem innrullert i karaktersystemet til P3. Uten ferske og mange 100 mannsformasjoner og større er man så godt som utelukket fra uttak videre. Og P3 er nærmest nå i den situasjon at de kan diktere enhver ambisiøse hoppers planer for de neste to-tre årene for å få sikret en plass på rekorden. Det blir altså god anledning til å få svidd kreditten i lang tid fremover.
Hva som skjer med World Team og BJ? For tidlig å si, men BJ har alltid vist seg som en stayer. Man skal ikke utelukke at noe annet skjer i den retningen også. BJ har en stor fanskare rundt i verden – og er også kjent for å kunne levere. Blir det to konkurrerende verdensrekorder rundt samme tid blir det et interessant skue fra sidelinjen. Det kan også bli seendes ut som et barslagsmål.
Tvinges folk til å velge betyr det at verken den ene eller andre gruppen får alle de beste hopperen med. Det er neppe 1000 hoppere og et dobbelt sett organsiatorer med erfaring som kan dra dette gjennom parallelt.
Og mens de store er opptatt med å stikke øynene ut på hverandre er det allerede blitt luftet en idé om å sette en 420-440 manns Europeisk rekord i mellomtiden. Som tilfeldigvis også blir en verdensrekord. Og uten en amerikaner ombord. For vi kan vel litt og vil vel leke på denne siden av dammen og?
Litt drama må det være. Det er tross alt verdensrekord det er snakk om...

Pål Bergan

Didrik er bekymret For at hopperne er i ferd med å forlate rikssenteret og at konsekvensen skal bli at det råtner på rot. Han går han langt i å indikerere at årsaken er vindtunneler, hopplekkasje til utlandet, Jarlsberg og Voss.

Videre ønsker Didrik at den enkelte hopper og forbundet skal ta mer ansvar for senterets fortsatte eksistens.
Først og fremst må jeg innrømme at jeg deler Didriks bekymring om Rikssenterets fremtid. Det vil være en tragedie av dimensjoner om dørene må stenges. Som Didrik antyder vil Fallskjermnorge i så fall miste det eneste stedet vi i overskuelig fremtid med sikkerhet vil
kunne drive uforstyrret. Videre tror jeg at Didrik i stor grad har rett i sine antakelser hva gjelder vindtunnel, lekkasje til utlandet og årsakene til at Voss og Tønsberg opplever opptur. Nå kan jeg for så vidt være så enig eller uenig med Didrik som jeg bare måtte ønske. Men noe av problemene vi begge står overfor er at vi ikke helt vet. Vi antar, tror, har en følelse av, en misstanke om, osv.
Men Didrik skal ha for at han faktisk tar tak i det. Han ber om et aldri så lite ”opprop”. Han ber om at vi engasjere oss og forteller hvorvidt du ønsker et rikssenter, og i så fall hva slags tilbud du ønsker. Jeg sitter faktisk allerede på tall som indikerer at Didrik kan ha rett i flere av sine antakelser.
Som jeg skriver om i min faste spalte her i Frittfall har vi nettopp gjennomført en liten test av en spørreundersøkelse. Hensikten var for å vurdere om vi skal gjennomføre en mer omfattende og dyptgående spørreundersøkelse. Testen tok for seg vindtunnel og hopping i utlandet. Resultatene fra undersøkelsen indikerer at omkring 70% av norske fallskjermhoppere har hoppet i utlandet og at om lag 74% kommer til å gjøre det i fremtiden. Videre indikerer undersøkelsen at været og ønsket om å reise bort for å oppleve noe annet er viktigste årsaker til å reise utenlands. Pris rangeres på tredjeplass. Om lag 40% har flydd i vindtunnel, og om lag 46% er sikre på at de vil gjøre det i fremtiden. Hele 48% har ikke bestemt seg. En av to vil bruke inntil 25% av budsjettet på vindtunnel, mens ca en av fire
vil bruke hele 50% av budsjettet.
Når man først skal hoppe oppgis både trivsel på feltet, effektivitet, opplevelse ogtilgjengelighet som viktigere enn lav slotpris. Dette er essensiell informasjon! Dette er informasjon som gjør at man kan begynne å forstå. Noe som gjør at man kan begynne å fatte noen velfunderte beslutninger. Uten fakta på bordet kan vi fortsette å synse og tro så mye vi vil. Men det vil aldri bli noe annet enn mer eller mindre kvalifi sert synsing.
Antallet aktive fallskjermhoppere, tandemer og antall hopp har vært relativt sett stabilt de siste årene. Samtidig har kapasitet og tilbud økt, både i Norge og utenlands. Det betyr at det er flere som konkurrerer om omtrentlig den samme mengden: Det noen får, er det andre som mister. Om Didrik håper at den jevne hopper på generell oppfordring vil strømme til for å redde Æra tror jeg han tar feil. Spørreundersøkelsen indikerer nemlig at det er helt andre ting enn lojalitet eller omtanke som motiverer og driver den jevne fallskjermhopper her til lands. Det må nok andre virkemidler til. Men, det er mange ubesvarte spørsmål. Jeg, og andre med meg, kan ha meninger om hvordan OFSK driver Rikssenteret. Men Forbundet har ingen tradisjon for å legge seg opp i driften, eller drive markedsregulerende tiltak. Og det skal nok renne en god del vann før akkurat det endrer seg. Men dersom vi ikke har leietakere som klarer å drive Rikssenteret og Fallskjermnorge sier klart ifra at senteret må bestå, tja – hvem vet? Forbundet har drevet senteret før. Det finnes flere mulige og sannsynlige modeller.
Om vi ser på rammebetingelsene er det faktisk et paradoks at Rikssenteret opplever nedgang. Det er ingen steder her til lands hvor kan vi drive så fritt som på Østre Æra. Og det fi nnes ingen indikasjoner per i dag som tilsier noe annet for fremtiden. Men da snakker jeg kun om rammebetingelser. Allikevel, og i bunn og grunn, er det som Didrik antyder: Opp til deg. Vi kan alle delta i hylekoret. Men det er du som bestemmer hvor, når og i hvilken anledning du skal hoppe. Hvor mye penger du har tenkt å bruke på hopping her hjemme, utenlands, på vindtunnel. Jeg imøteser e-poster, og gleder meg til å lese dem!

Thomas Becke

I skrivende stund er sesongen på hell, og som vanlig begynner det å ryktes om antall hopp på de tre største Hoppfeltene i Norge.

Voss har åpenbart hatt en kjempesesong, og det er visstnok satt ny rekord i antall utførte hopp. Gratulerer så mye! Utfra det jeg hører hoppes det tandem på Jarlsberg som aldri før, og
selv om det fortsatt er en del venting virker det som om også mange hoppere fortsatt fi nner veien til ”solhullet” i Vestfold for et hopp eller to en ettermiddag eller helgedag.
Ved Rikssenteret på Østre Æra har det igjen vært en svak sesong. Antall AFF elever holder seg stabilt på et bra nivå, men det gjennomføres sannsynligvis vesentlig færre tandemhopp og vanlige hopp enn på mange år. Det overrasker ikke hvis både Voss og Tønsberg i år utfører fl ere hopp i perioden mai til midten av september enn det vi klarer på Æra.

Hvorfor?
I 2007, 2008 og 2009 var det flyproblemer, mens det visstnok har vært mye dårlig vær de 3 siste sesongene. Det første er for så vidt korrekt, det andre ikke direkte feil. Jeg tror likevel det er på tide å erkjenne at tiden har løpt fra driftsmodellen på det Rikssenteret hvor det ble utført over 20 000 hopp årlig i perioden 1998 til og med 2006, og hele 25 000 hopp i 2004. Godt eller mindre godt vær, ett eller to f y – det er ikke her den største utfordringen ligger.
Norske hoppere flyr vindtunnel for mange hundre tusen kroner årlig, og lekkasjen til Sverige med sine nå drøye 150 kroner i slotpris har ikke blitt mindre de siste årene.
Voss fallskjermklubb har utviklet sitt anlegg på Bømoen til å bli et (inter)nasjonalt freeflysenter, hvor mulighetene for erfarne hoppere til også å gjøre andre spennende og uvanlige ting står i kø. Ekstremsportveko er et stort trekkplaster i seg selv, men med NordicMeet og Voss Freefl y Festival viser også klubbmedlemmene stort initiativ og evnen til å tiltrekke seg hoppere fra hele verden.
Tønsberg fallskjermklubb har på få år etablert et hoppfelt på Jarlsberg som ”renner over” av gamle og nye magehoppere, og gjør fl ere tandem på en vanlig onsdag enn de fleste mindre klubber gjør per måned.
Oslo Fallskjermklubb på Æra har på noen få år gått fra å drive to ”20-hopperes” AN-28 deler av sesongen til knapt å trenge Porter nummer to på lørdager i juli! Hva har skjedd?
Min påstand er at Østre Æra har blitt identitetsløst. Bømoen har blitt ”freeflyfeltet” og Jarlsberg ”magefeltet”. Rikssenteret er verken eller. For få år tilbake var Æra stedet man dro for å hoppe mye, fra tidlig morgen til sen kveld og til lave slotpriser. I tillegg har det i lange perioder vært et godt sosialt miljø, som nå kanskje er det eneste argumentet for å reise den lange veien til stripa i skogen. Med normaliserte slotpriser og høy innregistreringsavgift
er ikke attraksjonskraften den samme lenger – spesielt ikke når det finnes to gode alternativer.
At en tandemelev velger å kjøre en time fra Osloområdet til Tønsberg i stedet for nesten tre timer til Æra er heller ikke veldig overraskende, og uten tilstrekkelig med tandemelever er det svært få klubber som klarer seg økonomisk. Noe må gjøres, og det må gjøres nå.
Hvilke fordeler har vi hoppere så på Rikssenteret vårt? Tjaa…
• Ingen restriksjoner på take-off og landingstider. Det betyr at vi kan hoppe opptil 17 timer i døgnet midtsommers hvis det er behov.
• Ingen naboer som klager eller bryr seg.
• En kommune som svært gjerne vil at vi fortsatt skal ha drift.
• Norges desidert største og mest komfortable innendørs pakkematte.
• Norges suverent beste infrastruktur på et hoppfelt, tilrettelagt for +/- 150 samtidige hoppere.
• Norges mest effektive manifest/flydrift – når det er nok hoppere på feltet.
Listen kunne vært mye lenger, men poenget er at Æra er fallskjermhoppernes fristed utenfor alfarvei, hvor vi innen rimelighetens grenser kan gjøre nesten akkurat som vi vil! Det er ingen selvfølge at de to andre store hoppfeltene får drive uforstyrret i fremtiden, ettersom de ligger i eller svært nær tettbebyggede områder. På Æra er nærmeste nabo en nedlagt campingplass
(tilfeldig?) forsvarets skytefelt og beverdammen!
Hva skal Rikssenteret ditt være i fremtiden? Rikssenteret ditt ja, du leser riktig. Oslo Fallskjermklubb som drifter senteret på kontrakt for F/NLF er kun en operatør. Det er vi hoppere som ”eier” Rikssenteret, og som nå må vise ansvar ved å engasjere oss i fremtidsplanene. Gjør vi ikke det tror jeg lekeplassen vår ”dør på rot” i løpet av få år.
Selv har jeg vært på Voss og hoppet AFF, gjort fantastiske innhopp, flydd fosser, breer og fjell med mer sju av de siste åtte årene, og siden 2008 også hoppet AFF på Tønsberg. I tillegg har jeg hvert år siden mitt første hopp i 1997 vært på Æra, alt fra 1-2 uker og opptil 7-8 uker per sesong. Det gir grunnlag for å gjøre seg noen tanker o hva som har vært, og hva som kan og bør bli. Jeg håper du også tar deg tid til å reflektere litt over hva slags Rikssenter vi skal ha i fremtiden.
La ikke dette bli en debatt om hvor heldig OFSK har vært opp gjennom årene med lav husleie og gunstig flyavtale, eller hvor mye OFSK har, eller ikke har betalt av kostnader til bunk-house og nødvendige oppgraderinger som F/NLF egentlig skulle eller burde ha betalt. Gjort er gjort og spist er spist!
Jeg tror tidligere diskusjoner om hvor mye Oslo Fallskjermklubb skal betale i leie for Rikssenteret i løpet av få år må snus til hvor mye F/NLF må bidra med i driftsstøtte for i det hele tatt å ha et operativt Rikssenter – hvis ikke utviklingen snus til det positive.
Spørsmålet mitt til deg er derfor et enkelt ja/nei spørsmål: skal vi hoppere fortsatt ha og forvalte et rikssenter for fallskjermidrett?
Er svaret ditt ja oppfordrer jeg deg til å sende en mail til formann@fallskjerm.no og fortelle tre ting som er bra og tre ting som bør bli bedre på Rikssenteret ditt neste sesong. Fyll gjerne på med ønsker om events, organizere, kurs eller annet som du mener et Rikssenter burde tilby oss hoppere.
Er svaret ditt nei er jeg sikker på at formann Thomas Becke i F/NLF gjerne vil vite det: fallskjermseksjonen@gmail.com Ønsker du å være anonym kan du sende mail til meg på didrik@fallskjerm.no så skal jeg formidle videre – uten avsender.
Gidder du ingen av delene er du kanskje som fallskjermhoppere fl est: mest opptatt av å betale minst mulig per løft, og gjøre minst mulig annet på hoppfeltet enn å hoppe… Tar du utfordringen?

Jan Erik Dietrichson

Jeg ser at det blir stilt spørsmål av Tone Bergan om det er tallgrunnlaget nok for å si at en kvinne har større sjanse for å skade seg enn en mann i fallskjermhopping. Ja, jeg mener det er et tilstrekkelig tallgrunnlag.

Tallgrunnlag
I den tiden jeg satt i SU hadde jeg oppgaven med å lese innsendte hendelsesrapporter for så å finne tendenser og skrive om disse i Frittfall. Noen av tendensene jeg har skrevet om er:

• De fleste landingskader skjer under en Navigator  hovedskjerm.
• De fleste reservetrekk skyldes feilfunksjonen  tvinn og spinn.

Det ble ikke blitt stilt spørsmål de gangene om jeg hadde nok tallmateriale til å si at det faktisk var en tendens. Til tross for at jeg da bare så på hendelser innenfor en periode i et kalenderår. Jeg vil tro at grunnen til det er at disse emnene er mindre såre og ikke setter de samme følelsene i sving.
I forrige Frittfall la jeg fram tall fra året 2009 og noen tall fra 2008. Jeg har også sett på statistikk fra Norge flere år tilbake og tendensen er den samme. Fagsjefen vår, Jan Wang er den man bør kontakte hvis man vil ta en nærmere titt på disse hendelsene på egen hånd. HI'ene har også tilgang på innrapporterte hendelser fra 2002 fram til i dag. Antallet hendelser tilgjengelig er 853 pr. 3. juni 2010.
Det er ikke bare i Norge man ser den samme tendensen.
Hvis man går inn på denne web-adressen; http://umu.diva-portal.org/smash/get/diva2:202326/FULLTEXT02, finner man en oppgave, Dangers In Sport Parachuting, skrevet av Anton Westman, Universitetet i Umeå fra 2009. Oppgaven består av fem forskjellige studier. Den ene er en studie av hendelser med personskade, uten dødlig utfall, i Sverige i tidsrommet 1999-2003. Sitat fra oppgaven: «Women were over-represented among injured skydivers. Women also had a significantly higher proportion of landing injuries than men.» Det neste sitatet fra oppgaven antyder at dette kanskje kan være et funn som kan være vanskelig å forklare: «The larger landing injury proportion within the female group is intriguing.»
Jeg anbefaler alle fallskjermhoppere å lese oppgaven. Den er bra og har mye nyttig informasjon.
IPC (International Parachuting Commission) Technical og Safety Committee samler inn ulykkesrapporter fra sine medlemsland. Fire land blir regnet for å kunne stille med spesielt pålitelige og valide data; Finland, Frankrike, Sverige og Norge.
Med tall fra både Sverige og Norge mener jeg at jeg har et godt tallmateriale og har dekkning for å kunne si at kvinner har en større risiko for å skade seg under et fallskjermhopp enn en mann.

Stigmatisering?
Tone mener at det å si at kvinner har større skade for å skade seg enn menn virker stigmatiserende og ikke har noen hensikt. Jeg er uenig i dette. Enhver fallskjermhopper kan ta en evaluering av egne ferdigheter.
Hvis du må lappe hoppdressen ofte på knær og rumpe, reparere riggen din flere ganger i året og må sitte på bakken på grunn av skader oftere enn på grunn av dårlig vær. Da skjønner du at ferdighetene kan forbedres, selv om du er mann og leser en artikkel jeg har skrevet i Frittfall.
Er du jente og lander alltid der du har planlagt, har funnet ut at frontriserhåndtakene ikke bare er der til pynt og gleder deg til skjermtur og landing like mye som til frittfallet. Da tror jeg ikke at du vil skade deg mer av å lese en artikkel jeg har skrevet i Frittfall. Jeg tror heller ikke at menn på feltet vi ha mindre tillit til dine ferdigheter etter å ha lest min artikkel. Såpass tillit har jeg til den jevne hopper i F/NLF.
Men når vi har en gruppe på 17,6 prosent av de lisensierte hopperne som i 2009 stod for 31 prosent av alle uhellene, og statistikken viser den samme tendens foregående år og også det samme i et land vi ofte sammenligner oss med. Da mener jeg at det vil være logisk å prøve og finne ut hvorfor det er sånn og hva vi kan gjøre for å minske risikoen for denne gruppen spesielt. Når kjønn kanskje er en medvirkende faktor, så bør den også kunne drøftes som alle andre mulige medvirkende faktorer når vi skal ta en beslutning og trekke en konklusjon.
For å endre tendensen til at kvinner oftere skader seg har jeg tro på samlinger som Flying Chicks som holdes hvert år på Rikssenteret. Der samles en stor andel av kvinnelige fallskjermhoppere i Norge. Personer som f.eks. Ditta Valsdottir, som har høy kompetanse og er en bra fallskjermtrener, holder skjermflyvingsseminar og debriefer landinger. Dette er et tiltak rettet direkte mot en gruppe som står for en stor andel av uhellene vi har. Det er et et tiltak jeg tror vil gi resultater. Moro er det for deltakerne også.
Jentelanding!
Jeg er enig at begrepet «jentelanding» som da skal beskrive en usymmetrisk flare, er en uting. Dette tok jeg også opp på Fagseminaret i vår. Men for de som da velger å utføre en jentelanding anbefaler jeg å ta med støttebandasje og ispose med til feltet :)

Morten Kristoffersen

Morten skrev i forrige Frittfall om ”Jentelandinger” og kom med noen betraktninger rundt kjønn og hendelser. Han spør om hvorfor det er større sjanse for at en kvinne skader seg når hun hopper fallskjerm enn det er for en mann? Og om kvinner tar større sjanser enn menn i fallskjermhopping?

Han spør videre om instruksjonsmetodene vi bruker er uegnet for kvinnelige elever? Og om kvinner har medfødt mindre talent for fallskjermhopping enn menn? Og til slutt om vi kanskje bør ha krav om større og snillere hovedskjermer for kvinner…
Mange spørsmål, uten at grunnlaget for spørsmålsstillingene er nevneverdig tilstede. Grunnen til at alle disse spørsmålene dukker opp, er at Morten mener at det er en overhyppighet av jenter som skader seg, i forhold til hvor mange jenter som hopper fallskjerm. Og Morten etterlyser svar fra fallskjermjentene selv.
Og her kommer svar fra én fallskjermjente: Jeg sitter ikke med fasiten, men etter 26 år som fallskjermhopper har jeg gjort meg noen tanker.
Som overskriften sier, kan statistikk brukes til så mangt. Den kan også brukes til å si at mens jenter skader seg, så er det gutta som dør. Det generelle inntrykket er at jenter kan være småklønete, mens gutter tar større risiko. Vår egen statistikk viser at det har vært 37 dødsfall i perioden 1963-2009, dvs. så lenge det har vært sivil hopping i Norge – fire av disse var kvinner. Av disse fire dødsfallene vet vi at ett av dem var direkte relatert til utstyrssvikt, så hopperen hadde selv ingen mulighet til å påvirke utfallet (og dermed blir vel kjønn uvesentlig).
Av de totalt 37 dødsfallene, døde 31 i Norge, og seks norske hoppere døde i forbindelse med hopping i utlandet. Ingen jenter har omkommet ved hopping i utlandet. Av det kan vi slutte at det er større risiko for å dø dersom du er gutt enn jente, og risikoen er enda større dersom du er gutt OG hopper i utlandet.
Flåsete, sier du? Dette kan vi regne på. Jenteandelen i norsk fallskjermhopping ligger mellom 17, 6 % og 27%, avhengig av hva og hvordan vi regner. Vi finner fort ut at for å kunne si noe om sannsynlighet og om hvor vidt resultatene er tilfeldige eller ikke, så kreves det et bedre tallgrunnlag.
Uansett, og kanskje spesielt hvis vi svelger teorien om at jenter har medfødt mindre talent for fallskjermhopping enn gutter, skulle vi hatt flere jentedødsfall. Eller om vi tror at jenter tar større sjanser enn gutter. Flere må dø, dersom vi skal få en brukbar statistikk. Poenget mitt er at statistikk kan brukes til så mangt, og misbrukes til mye mer.
“Many accidents are said to be due to human error. While this may be true, it is about as helpful as saying that falls are due to gravity”
Hvorfor driver vi med hendelsesrapportering? - Fordi vi er pålagt det? Tja…. den rent formelle grunnen er at vi er pålagt å ha et system for å gjennomgå rutiner og opplæring, og om mulig avdekke systemsvikt og kunne korrigere systemene våre slik at tilsvarende feil ikke blir gjort igjen. Hentet ut av læreboka for risikostyring.
Minst like viktig er det at vi skal kunne lære av feil, slik at de ikke blir gjentatt. De aller fleste lærer av sin egen lave sving, sin egen harde landing eller sitt eget lavtrekk – men hensikten er at vi også skal kunne lære av hverandres feil. Aller helst skal du kunne lese en hendelsesrapport og tenke: ”Dette kunne ha skjedd med meg også! Hva vil jeg ha gjort i denne situasjonen? Er dette noe jeg kan trene på, eller forberede meg på?”
Hva tror du skjer når en gutt leser om ”jentelanding”? Lett å hoppe over – det kan jo ikke skje meg! Ikke bare er jentelanding et særdeles dårlig definert begrep, det medfører også at 80% av hopperne tenker at ”dette angår ikke meg”. Er det det vi ønsker? Nei, tvert i mot.
Det er fort gjort å forklare hendelser med at ”slik er det bare….jenter er ikke noe særlig gode til å tenke tredimensjonalt. Og de er dritdårlige til å kjøre skjerm.” Tenk om vi tok samme tilnærming til dødsfallene som følge av høyhastighetslandinger: ”Ja, ja, gutter er gutter, og de er nå alltid ute etter fart og spenning. De skal nå konkurrere i ett og alt. Da må det jo gå galt en gang i blant.”
På dette punktet er jeg enig med Morten – det er viktig å finne de bakenforliggende årsakene. Er det elementer vi kan endre i opplæringen vår? Er det måter vi kan unngå at de samme feilene gjøres om og om igjen? Og ikke minst, er det måter vi kan gjøre jenter mer selvsikre og trygge på seg selv i landing med skjerm?
Men påstanden alene ”Det er større sjanse for at en kvinne skader seg når hun hopper fallskjerm enn det er for en mann” fører ingensteds hen, annet enn en stigmatisering av alle jenter som hopper fallskjerm. Stigmatisering – i form av en sterk sosial motvilje mot personlige egenskaper, meninger eller holdninger som strider mot kulturelle holdninger. Stigma blir ofte definert som «en diskrediterende egenskap som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept». I dette tilfellet er det altså kjønn som er den personlige, diskrediterende egenskapen.
Dessverre er vår statistikk ikke god nok (vi gjør ikke mange nok hopp) til å trekke så mange slutninger. Vi kan selvsagt forsøke å underbygge både det ene og det andre – vi kan finne ”bevis” på at gutter hopper med en høyere vingebelastning enn jenter. Jenter brekker ankelen lettere enn gutter. Det er langt flere gutter enn jenter som hopper fallskjerm, noe som indikerer at dette nok mer er guttenes arena enn det er jentenes arena.
Arv eller miljø? De fleste vil si seg enige i at en gjennomsnittlig fallskjermhopper neppe er representativ for en gjennomsnittlig nordmann. Allerede den dagen du bestemte deg for å hoppe fallskjerm, beveget du deg bort fra gjennomsnittet. Er det da riktig å fokusere på kjønnsforskjeller?
Arv og miljø påvirker alle egenskaper ved alle mennesker, jenter så vel som gutter. Oppfatningen om at en gitt egenskap må påvirkes av enten arv eller miljø, er biologisk sett en uholdbar forestilling. «Arv eller miljø»-debatten har vært mest opphetet når det gjelder menneskelig adferd. Også her gjelder at både arv og miljø (inkludert kultur) påvirker adferden vår. Vanligvis er det ikke spesifikke adferdsmønstre som er arvelige, men de ubevisste tilbøyelighetene eller disposisjonene som ligger til grunn for disse. Læring står heller ikke i motsetning til verken arv eller miljø. Det er genene som muliggjør og begrenser evnen til læring, og miljøet som er avgjørende for hva vi lærer.
Tilbake til de genetiske forskjeller – jo da, de finnes: Helt generelt er gutter flinkere til å tenke tredimensjonalt, har et sterkere konkurranseinstinkt og er også mer opptatt av å måle lengden på tissen sin enn det jenter er. Det er allikevel risikabelt å komme med for generelle betraktninger og stereotype fremstillinger. Det er neppe slik at samtlige gutter i fallskjermmiljøet er bedre til å lande skjerm enn det jentene er, eller at samtlige gutter er mer talentfulle enn det jenter er…..
Tilbake til poenget mitt: Vi skal kunne lære av feil, slik at de ikke blir gjentatt. Vi ønsker å kunne lære av andres feil også. ”Holdning, kunnskap og ferdighet” er nøkkelord i forhold til hvor trygg og sikker du blir som fallskjermhopper. Hvor god fallskjermhopper du blir, avhenger av din evne og motivasjon til å forbedre deg på disse tre områdene. La oss holde fast ved det – uavhengig av om du er gutt eller jente…….
Min oppfordring til Morten blir derfor: Glem kjønn (i alle fall i opplæringssammenheng)! Dersom problemet er manglende forståelse for hvordan en fallskjerm fly – så kall det det. Er problemet dårlig flare/usymmetrisk flare eller manglende flare, så si det. Vi kan alle lære og bli bedre (til tross for at noen av oss er jenter). Begrepet ”jentelanding” beskriver ingenting, og gir ikke et godt grunnlag for læring.
Hilsen en som gjør jentelanding hver eneste gang.

Tone D. Bergan

Helge Titlestad hadde under Tramp i kalotten et innlegg i siste FF hvor han stiller spørsmål ved SU sin måte å behandle og utstede serviceordrer på og materiellkontrollørene sin tillit til SU.

Jeg skal ikke gå inn i en teknisk diskusjon for eller i mot de forskjellige SOer som er utstedt, men si litt om SUs måte å tenke på.
SU sitt primære mål er å forebygge ulykker og uhell blant våre hoppere. Vi er et lite land med relativt liten aktivitet som vi kan bruke som erfaringsgrunnlag. I våre avgjørelser er vi derfor avhengig av erfaring høstet ute i den store verden og de innspill vi får fra andre land og gjennom de internasjonale organisasjoner vi er medlem av (PIA, IPC ). De fleste serviceordrer utstedes av produsenten av utstyret og er da relativt enkle og forholde seg til. Andre ganger gjør vi (og andre land) erfaringer som tilsier at vi må reagere med påbud eller anbefalinger. I hvert enkelt tilfelle søker vi informasjon og anbefaling fra produsenten(e) av angjeldende utstyr. Det er ikke alltid vi får slik informasjon eller produsenten(e) av forskjellige årsaker ikke vil gi noen anbefaling. Da må vi bygge våre avgjørelser på den informasjonen og erfaringen vi har. I slike tilfeller er vår holdning at sikkerheten kommer først.
Et eksempel: I juni 2003 fikk vi informasjon fra en produsent av utløserpinner om at de hadde mottatt rapport fra tre seletøyprodusenter hvor utløserpinnen på reservehåndtaket var brukket og at dette også kunne være tilfelle hos andre seletøyprodusenter.
Skulle vi vente med å reagere og se hva dette var eller skulle vi utstede servicordre hvor alle rigger i Norge var groundet til mer info var tilgjengelig og nødvendige tiltak var klarlagt? Til tross for at hele Fallskjerm Norge ble satt på bakken i beste sesong var ikke avgjørelsen vanskelig.  Den ble tatt umiddelbart og var soleklar! Man kan kalle det ryggmarkrefleks, men sikkerheten kommer først.
I saken med Atomriggen reservepilotene var det også viktig å reagere raskt ”off season” på bakgrunn av ”indikasjoner” og den informasjon vi hadde tilgjengelig.  Hadde vi ventet med å sette inn tiltak etter at all informasjonen var tilgjengelig, kunne vi endt opp med at mange rigger måtte hovedkontrolleres om igjen og at mange rigger sannsynligvis ikke ville ha vært klare til sesongstart.  
Helt siden vår organisasjon ble etablert tidlig på 60 tallet har vi laget vårt eget reglement og utøvd stor grad av selvjustis. Dette har vi fått lov til av luftfartsmyndighetene fordi vi har tatt vare på denne tilliten og håndtert sikkerhetsaspektet på en god måte. Jeg er overbevist om at vi fortsatt er tjent med å ha det slik. Det krever at vi håndterer de utfordringer sikkerheten i vår sport gir oss, på en ansvarlig måte.
Så til utøvelsen av materielltjenesten. Vi har mange dyktige MKer i dette landet som gjør en meget god jobb for at alle skal ha utstyr som fungerer godt og sikkert. Jeg er overbevist om at de aller fleste av disse har tillit til SU sine avgjørelser og ser nødvendigheten av de reaksjoner SU kommer med.

Rolf Inge Sotberg, materiellsjef F/NLF på vegne av SU

I referat fra SU-møte #3 2009 påpeker SU at "det er lov å være uenig i sak, men SU aksepterer ikke at denne uenigheten resulterer i at SO’ene ikke blir etterkommet".

Dette refererer til at enkelte MKer ikke har Super Tack-et softlinks fordi de er uenig med SU i at løse softlinks er et problem.
Med sikkerhetssystemet vi har i dag er det opplagt at alle serviceordre må følges, uansett om man er enig med SU eller ei. Men hvorfor velger da noen MKer å ignorere SU? Er de for late til å sette fast en enkel SuperTack, eller ligger det mer bak?
Det har kommet et par kontroversielle serviceordre/servicebulletiner i det siste. Servicebulletin 0901 om TruLok toggles er en – her kan man diskutere om å følge produsentens pakkemanual faktisk er sikrere i en togglesfyring-situasjon enn å følge SUs anbefalinger. Et kjapt søk på dropzone.com finner flere som har kommentert at det ble mindre tvinn etter togglesfyring hvis styrelinen går rundt TruLok-pinnen, og ingen har kommentert at det er vanskelig å få ut pinnen i en slik situasjon. Nå ble etterhvert SB 0901 gjort frivillig, men mens den var obligatorisk fikk jeg selv høre fra en relativt respektert norsk MK at jeg burde ignorere SU og legge løkken rundt pinnen.
Den siste kontroversen er groundingen av Quick 3-piloter (Serviceordre 0904), der SU la seg på en veldig restriktiv linje i forhold til produsentens anbefaling. Nok en gang kommer det en SO som ikke virker å være begrunnet i gode nok data, og nok en gang blir SOen revidert etter at den har kommet ut og har begynt å affektere folk. At SU er villig til å endre standpunkt etter diskusjon og tilbakemeldinger er bra, men det ville vært mye bedre om diskusjonen hadde foregått før groundingen var beordret.
En del serviceordre og -bulletiner har hatt en bismak av ryggmargsrefleks, der det ser ut som om man har hoppet på den første og beste løsningen uten mye analyse av problemet, og eventuelt kommer med påfølgende endringer i SO/SBen etter kort tid. I en sport der utstyret har fungert fint i tusenvis av hopp virker det rart at man plutselig blir pålagt å gjøre endringer, gjerne i form av noe annet enn det produsenten sier. Det er lett å undre på hvorfor lille Norge implementerer sikkerhetsendringer mens saksøkingsmekkaet USA ikke får noen tilsvarende modordre fra produsentene.
Tilbake til late MKer. Inntil nå har systemet vårt basert seg på at SU har tillit til at MKene følger de serviceordre som er gitt. På fagseminaret ble det nevnt at i verste fall kan en grundigere sjekk av MKers arbeid kan være aktuelt, selv om det er lite ønskelig. Det er tydelig at tilliten er svekket. Men kanskje den ble svekket andre veien først? Kanskje MKene har mindre tillit til at serviceordre fra SU faktisk fører til bedre sikkerhet. Kanskje problemet er gjensidig svekket tillit.
Jeg vil være frekk nok til å komme med et par oppfordringer:
Til SU: Hvis noe har fungert fint i tusenvis av hopp, er det kanskje ikke så stor hast med å endre noe at man ikke får tid til å sjekke det grundig først. En serviceordre basert på harde tall og konkrete bevis er mye lettere å stole på enn "noen har observert X, så da må vi gjøre Y". Det går helt sikkert an å forhøre seg med resten av landets ekspertise også. Hvis ikke alle (de relativt få) MRene i Norge står bak en endring, er det relativt sannsynlig at mange MKer vil tvile på at det er nødvendig. En forhastet beslutning i sikkerhetens navn har mulighet til å svekke sikkerheten i stedet for å styrke den, enten direkte fordi man innfører et problem, eller ved undergraving av MKers tillit over tid.
Til MKer: Vær oppmerksom på at det kan være særdeles vanskelig å få god informasjon ut av produsenter. Det er neppe trivielt å få god info fra PdF om Quick3-problemene, for eksempel. Og selv UPT var treige med å forklare hvorfor Skyhook-moden sin gjaldt for Student V3 men ikke V3-M/Micron. Selv om en SO/SB kommer som lyn fra klar himmel, så er det antagelig en lang prosess bak… Og ta nå bare å supertack de jævla softlinksene, da. Det tar jo maks et minutt av tiden din. Jeg har ikke lyst til at forbundet bruker tiden sin på å løpe rundt og inspisere utstyr, bare fordi du måtte mene at softlinksene klarer seg fint uten tacking.
Dette er mine personlige observasjoner, refleksjoner og meninger.

Helge Titlestad

...