AKTUELT

Pooler
FS og FF poolene 2010 som PDF. FF poolen er ajourført siden trykking i #1/10, så last ned ny versjon herfra.

Tramp i kalotten

Jeg ser at det blir stilt spørsmål av Tone Bergan om det er tallgrunnlaget nok for å si at en kvinne har større sjanse for å skade seg enn en mann i fallskjermhopping. Ja, jeg mener det er et tilstrekkelig tallgrunnlag.

Tallgrunnlag
I den tiden jeg satt i SU hadde jeg oppgaven med å lese innsendte hendelsesrapporter for så å finne tendenser og skrive om disse i Frittfall. Noen av tendensene jeg har skrevet om er:

• De fleste landingskader skjer under en Navigator  hovedskjerm.
• De fleste reservetrekk skyldes feilfunksjonen  tvinn og spinn.

Det ble ikke blitt stilt spørsmål de gangene om jeg hadde nok tallmateriale til å si at det faktisk var en tendens. Til tross for at jeg da bare så på hendelser innenfor en periode i et kalenderår. Jeg vil tro at grunnen til det er at disse emnene er mindre såre og ikke setter de samme følelsene i sving.
I forrige Frittfall la jeg fram tall fra året 2009 og noen tall fra 2008. Jeg har også sett på statistikk fra Norge flere år tilbake og tendensen er den samme. Fagsjefen vår, Jan Wang er den man bør kontakte hvis man vil ta en nærmere titt på disse hendelsene på egen hånd. HI'ene har også tilgang på innrapporterte hendelser fra 2002 fram til i dag. Antallet hendelser tilgjengelig er 853 pr. 3. juni 2010.
Det er ikke bare i Norge man ser den samme tendensen.
Hvis man går inn på denne web-adressen; http://umu.diva-portal.org/smash/get/diva2:202326/FULLTEXT02, finner man en oppgave, Dangers In Sport Parachuting, skrevet av Anton Westman, Universitetet i Umeå fra 2009. Oppgaven består av fem forskjellige studier. Den ene er en studie av hendelser med personskade, uten dødlig utfall, i Sverige i tidsrommet 1999-2003. Sitat fra oppgaven: «Women were over-represented among injured skydivers. Women also had a significantly higher proportion of landing injuries than men.» Det neste sitatet fra oppgaven antyder at dette kanskje kan være et funn som kan være vanskelig å forklare: «The larger landing injury proportion within the female group is intriguing.»
Jeg anbefaler alle fallskjermhoppere å lese oppgaven. Den er bra og har mye nyttig informasjon.
IPC (International Parachuting Commission) Technical og Safety Committee samler inn ulykkesrapporter fra sine medlemsland. Fire land blir regnet for å kunne stille med spesielt pålitelige og valide data; Finland, Frankrike, Sverige og Norge.
Med tall fra både Sverige og Norge mener jeg at jeg har et godt tallmateriale og har dekkning for å kunne si at kvinner har en større risiko for å skade seg under et fallskjermhopp enn en mann.

Stigmatisering?
Tone mener at det å si at kvinner har større skade for å skade seg enn menn virker stigmatiserende og ikke har noen hensikt. Jeg er uenig i dette. Enhver fallskjermhopper kan ta en evaluering av egne ferdigheter.
Hvis du må lappe hoppdressen ofte på knær og rumpe, reparere riggen din flere ganger i året og må sitte på bakken på grunn av skader oftere enn på grunn av dårlig vær. Da skjønner du at ferdighetene kan forbedres, selv om du er mann og leser en artikkel jeg har skrevet i Frittfall.
Er du jente og lander alltid der du har planlagt, har funnet ut at frontriserhåndtakene ikke bare er der til pynt og gleder deg til skjermtur og landing like mye som til frittfallet. Da tror jeg ikke at du vil skade deg mer av å lese en artikkel jeg har skrevet i Frittfall. Jeg tror heller ikke at menn på feltet vi ha mindre tillit til dine ferdigheter etter å ha lest min artikkel. Såpass tillit har jeg til den jevne hopper i F/NLF.
Men når vi har en gruppe på 17,6 prosent av de lisensierte hopperne som i 2009 stod for 31 prosent av alle uhellene, og statistikken viser den samme tendens foregående år og også det samme i et land vi ofte sammenligner oss med. Da mener jeg at det vil være logisk å prøve og finne ut hvorfor det er sånn og hva vi kan gjøre for å minske risikoen for denne gruppen spesielt. Når kjønn kanskje er en medvirkende faktor, så bør den også kunne drøftes som alle andre mulige medvirkende faktorer når vi skal ta en beslutning og trekke en konklusjon.
For å endre tendensen til at kvinner oftere skader seg har jeg tro på samlinger som Flying Chicks som holdes hvert år på Rikssenteret. Der samles en stor andel av kvinnelige fallskjermhoppere i Norge. Personer som f.eks. Ditta Valsdottir, som har høy kompetanse og er en bra fallskjermtrener, holder skjermflyvingsseminar og debriefer landinger. Dette er et tiltak rettet direkte mot en gruppe som står for en stor andel av uhellene vi har. Det er et et tiltak jeg tror vil gi resultater. Moro er det for deltakerne også.
Jentelanding!
Jeg er enig at begrepet «jentelanding» som da skal beskrive en usymmetrisk flare, er en uting. Dette tok jeg også opp på Fagseminaret i vår. Men for de som da velger å utføre en jentelanding anbefaler jeg å ta med støttebandasje og ispose med til feltet :)

Morten Kristoffersen

Morten skrev i forrige Frittfall om ”Jentelandinger” og kom med noen betraktninger rundt kjønn og hendelser. Han spør om hvorfor det er større sjanse for at en kvinne skader seg når hun hopper fallskjerm enn det er for en mann? Og om kvinner tar større sjanser enn menn i fallskjermhopping?

Han spør videre om instruksjonsmetodene vi bruker er uegnet for kvinnelige elever? Og om kvinner har medfødt mindre talent for fallskjermhopping enn menn? Og til slutt om vi kanskje bør ha krav om større og snillere hovedskjermer for kvinner…
Mange spørsmål, uten at grunnlaget for spørsmålsstillingene er nevneverdig tilstede. Grunnen til at alle disse spørsmålene dukker opp, er at Morten mener at det er en overhyppighet av jenter som skader seg, i forhold til hvor mange jenter som hopper fallskjerm. Og Morten etterlyser svar fra fallskjermjentene selv.
Og her kommer svar fra én fallskjermjente: Jeg sitter ikke med fasiten, men etter 26 år som fallskjermhopper har jeg gjort meg noen tanker.
Som overskriften sier, kan statistikk brukes til så mangt. Den kan også brukes til å si at mens jenter skader seg, så er det gutta som dør. Det generelle inntrykket er at jenter kan være småklønete, mens gutter tar større risiko. Vår egen statistikk viser at det har vært 37 dødsfall i perioden 1963-2009, dvs. så lenge det har vært sivil hopping i Norge – fire av disse var kvinner. Av disse fire dødsfallene vet vi at ett av dem var direkte relatert til utstyrssvikt, så hopperen hadde selv ingen mulighet til å påvirke utfallet (og dermed blir vel kjønn uvesentlig).
Av de totalt 37 dødsfallene, døde 31 i Norge, og seks norske hoppere døde i forbindelse med hopping i utlandet. Ingen jenter har omkommet ved hopping i utlandet. Av det kan vi slutte at det er større risiko for å dø dersom du er gutt enn jente, og risikoen er enda større dersom du er gutt OG hopper i utlandet.
Flåsete, sier du? Dette kan vi regne på. Jenteandelen i norsk fallskjermhopping ligger mellom 17, 6 % og 27%, avhengig av hva og hvordan vi regner. Vi finner fort ut at for å kunne si noe om sannsynlighet og om hvor vidt resultatene er tilfeldige eller ikke, så kreves det et bedre tallgrunnlag.
Uansett, og kanskje spesielt hvis vi svelger teorien om at jenter har medfødt mindre talent for fallskjermhopping enn gutter, skulle vi hatt flere jentedødsfall. Eller om vi tror at jenter tar større sjanser enn gutter. Flere må dø, dersom vi skal få en brukbar statistikk. Poenget mitt er at statistikk kan brukes til så mangt, og misbrukes til mye mer.
“Many accidents are said to be due to human error. While this may be true, it is about as helpful as saying that falls are due to gravity”
Hvorfor driver vi med hendelsesrapportering? - Fordi vi er pålagt det? Tja…. den rent formelle grunnen er at vi er pålagt å ha et system for å gjennomgå rutiner og opplæring, og om mulig avdekke systemsvikt og kunne korrigere systemene våre slik at tilsvarende feil ikke blir gjort igjen. Hentet ut av læreboka for risikostyring.
Minst like viktig er det at vi skal kunne lære av feil, slik at de ikke blir gjentatt. De aller fleste lærer av sin egen lave sving, sin egen harde landing eller sitt eget lavtrekk – men hensikten er at vi også skal kunne lære av hverandres feil. Aller helst skal du kunne lese en hendelsesrapport og tenke: ”Dette kunne ha skjedd med meg også! Hva vil jeg ha gjort i denne situasjonen? Er dette noe jeg kan trene på, eller forberede meg på?”
Hva tror du skjer når en gutt leser om ”jentelanding”? Lett å hoppe over – det kan jo ikke skje meg! Ikke bare er jentelanding et særdeles dårlig definert begrep, det medfører også at 80% av hopperne tenker at ”dette angår ikke meg”. Er det det vi ønsker? Nei, tvert i mot.
Det er fort gjort å forklare hendelser med at ”slik er det bare….jenter er ikke noe særlig gode til å tenke tredimensjonalt. Og de er dritdårlige til å kjøre skjerm.” Tenk om vi tok samme tilnærming til dødsfallene som følge av høyhastighetslandinger: ”Ja, ja, gutter er gutter, og de er nå alltid ute etter fart og spenning. De skal nå konkurrere i ett og alt. Da må det jo gå galt en gang i blant.”
På dette punktet er jeg enig med Morten – det er viktig å finne de bakenforliggende årsakene. Er det elementer vi kan endre i opplæringen vår? Er det måter vi kan unngå at de samme feilene gjøres om og om igjen? Og ikke minst, er det måter vi kan gjøre jenter mer selvsikre og trygge på seg selv i landing med skjerm?
Men påstanden alene ”Det er større sjanse for at en kvinne skader seg når hun hopper fallskjerm enn det er for en mann” fører ingensteds hen, annet enn en stigmatisering av alle jenter som hopper fallskjerm. Stigmatisering – i form av en sterk sosial motvilje mot personlige egenskaper, meninger eller holdninger som strider mot kulturelle holdninger. Stigma blir ofte definert som «en diskrediterende egenskap som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept». I dette tilfellet er det altså kjønn som er den personlige, diskrediterende egenskapen.
Dessverre er vår statistikk ikke god nok (vi gjør ikke mange nok hopp) til å trekke så mange slutninger. Vi kan selvsagt forsøke å underbygge både det ene og det andre – vi kan finne ”bevis” på at gutter hopper med en høyere vingebelastning enn jenter. Jenter brekker ankelen lettere enn gutter. Det er langt flere gutter enn jenter som hopper fallskjerm, noe som indikerer at dette nok mer er guttenes arena enn det er jentenes arena.
Arv eller miljø? De fleste vil si seg enige i at en gjennomsnittlig fallskjermhopper neppe er representativ for en gjennomsnittlig nordmann. Allerede den dagen du bestemte deg for å hoppe fallskjerm, beveget du deg bort fra gjennomsnittet. Er det da riktig å fokusere på kjønnsforskjeller?
Arv og miljø påvirker alle egenskaper ved alle mennesker, jenter så vel som gutter. Oppfatningen om at en gitt egenskap må påvirkes av enten arv eller miljø, er biologisk sett en uholdbar forestilling. «Arv eller miljø»-debatten har vært mest opphetet når det gjelder menneskelig adferd. Også her gjelder at både arv og miljø (inkludert kultur) påvirker adferden vår. Vanligvis er det ikke spesifikke adferdsmønstre som er arvelige, men de ubevisste tilbøyelighetene eller disposisjonene som ligger til grunn for disse. Læring står heller ikke i motsetning til verken arv eller miljø. Det er genene som muliggjør og begrenser evnen til læring, og miljøet som er avgjørende for hva vi lærer.
Tilbake til de genetiske forskjeller – jo da, de finnes: Helt generelt er gutter flinkere til å tenke tredimensjonalt, har et sterkere konkurranseinstinkt og er også mer opptatt av å måle lengden på tissen sin enn det jenter er. Det er allikevel risikabelt å komme med for generelle betraktninger og stereotype fremstillinger. Det er neppe slik at samtlige gutter i fallskjermmiljøet er bedre til å lande skjerm enn det jentene er, eller at samtlige gutter er mer talentfulle enn det jenter er…..
Tilbake til poenget mitt: Vi skal kunne lære av feil, slik at de ikke blir gjentatt. Vi ønsker å kunne lære av andres feil også. ”Holdning, kunnskap og ferdighet” er nøkkelord i forhold til hvor trygg og sikker du blir som fallskjermhopper. Hvor god fallskjermhopper du blir, avhenger av din evne og motivasjon til å forbedre deg på disse tre områdene. La oss holde fast ved det – uavhengig av om du er gutt eller jente…….
Min oppfordring til Morten blir derfor: Glem kjønn (i alle fall i opplæringssammenheng)! Dersom problemet er manglende forståelse for hvordan en fallskjerm fly – så kall det det. Er problemet dårlig flare/usymmetrisk flare eller manglende flare, så si det. Vi kan alle lære og bli bedre (til tross for at noen av oss er jenter). Begrepet ”jentelanding” beskriver ingenting, og gir ikke et godt grunnlag for læring.
Hilsen en som gjør jentelanding hver eneste gang.

Tone D. Bergan

Helge Titlestad hadde under Tramp i kalotten et innlegg i siste FF hvor han stiller spørsmål ved SU sin måte å behandle og utstede serviceordrer på og materiellkontrollørene sin tillit til SU.

Jeg skal ikke gå inn i en teknisk diskusjon for eller i mot de forskjellige SOer som er utstedt, men si litt om SUs måte å tenke på.
SU sitt primære mål er å forebygge ulykker og uhell blant våre hoppere. Vi er et lite land med relativt liten aktivitet som vi kan bruke som erfaringsgrunnlag. I våre avgjørelser er vi derfor avhengig av erfaring høstet ute i den store verden og de innspill vi får fra andre land og gjennom de internasjonale organisasjoner vi er medlem av (PIA, IPC ). De fleste serviceordrer utstedes av produsenten av utstyret og er da relativt enkle og forholde seg til. Andre ganger gjør vi (og andre land) erfaringer som tilsier at vi må reagere med påbud eller anbefalinger. I hvert enkelt tilfelle søker vi informasjon og anbefaling fra produsenten(e) av angjeldende utstyr. Det er ikke alltid vi får slik informasjon eller produsenten(e) av forskjellige årsaker ikke vil gi noen anbefaling. Da må vi bygge våre avgjørelser på den informasjonen og erfaringen vi har. I slike tilfeller er vår holdning at sikkerheten kommer først.
Et eksempel: I juni 2003 fikk vi informasjon fra en produsent av utløserpinner om at de hadde mottatt rapport fra tre seletøyprodusenter hvor utløserpinnen på reservehåndtaket var brukket og at dette også kunne være tilfelle hos andre seletøyprodusenter.
Skulle vi vente med å reagere og se hva dette var eller skulle vi utstede servicordre hvor alle rigger i Norge var groundet til mer info var tilgjengelig og nødvendige tiltak var klarlagt? Til tross for at hele Fallskjerm Norge ble satt på bakken i beste sesong var ikke avgjørelsen vanskelig.  Den ble tatt umiddelbart og var soleklar! Man kan kalle det ryggmarkrefleks, men sikkerheten kommer først.
I saken med Atomriggen reservepilotene var det også viktig å reagere raskt ”off season” på bakgrunn av ”indikasjoner” og den informasjon vi hadde tilgjengelig.  Hadde vi ventet med å sette inn tiltak etter at all informasjonen var tilgjengelig, kunne vi endt opp med at mange rigger måtte hovedkontrolleres om igjen og at mange rigger sannsynligvis ikke ville ha vært klare til sesongstart.  
Helt siden vår organisasjon ble etablert tidlig på 60 tallet har vi laget vårt eget reglement og utøvd stor grad av selvjustis. Dette har vi fått lov til av luftfartsmyndighetene fordi vi har tatt vare på denne tilliten og håndtert sikkerhetsaspektet på en god måte. Jeg er overbevist om at vi fortsatt er tjent med å ha det slik. Det krever at vi håndterer de utfordringer sikkerheten i vår sport gir oss, på en ansvarlig måte.
Så til utøvelsen av materielltjenesten. Vi har mange dyktige MKer i dette landet som gjør en meget god jobb for at alle skal ha utstyr som fungerer godt og sikkert. Jeg er overbevist om at de aller fleste av disse har tillit til SU sine avgjørelser og ser nødvendigheten av de reaksjoner SU kommer med.

Rolf Inge Sotberg, materiellsjef F/NLF på vegne av SU

I referat fra SU-møte #3 2009 påpeker SU at "det er lov å være uenig i sak, men SU aksepterer ikke at denne uenigheten resulterer i at SO’ene ikke blir etterkommet".

Dette refererer til at enkelte MKer ikke har Super Tack-et softlinks fordi de er uenig med SU i at løse softlinks er et problem.
Med sikkerhetssystemet vi har i dag er det opplagt at alle serviceordre må følges, uansett om man er enig med SU eller ei. Men hvorfor velger da noen MKer å ignorere SU? Er de for late til å sette fast en enkel SuperTack, eller ligger det mer bak?
Det har kommet et par kontroversielle serviceordre/servicebulletiner i det siste. Servicebulletin 0901 om TruLok toggles er en – her kan man diskutere om å følge produsentens pakkemanual faktisk er sikrere i en togglesfyring-situasjon enn å følge SUs anbefalinger. Et kjapt søk på dropzone.com finner flere som har kommentert at det ble mindre tvinn etter togglesfyring hvis styrelinen går rundt TruLok-pinnen, og ingen har kommentert at det er vanskelig å få ut pinnen i en slik situasjon. Nå ble etterhvert SB 0901 gjort frivillig, men mens den var obligatorisk fikk jeg selv høre fra en relativt respektert norsk MK at jeg burde ignorere SU og legge løkken rundt pinnen.
Den siste kontroversen er groundingen av Quick 3-piloter (Serviceordre 0904), der SU la seg på en veldig restriktiv linje i forhold til produsentens anbefaling. Nok en gang kommer det en SO som ikke virker å være begrunnet i gode nok data, og nok en gang blir SOen revidert etter at den har kommet ut og har begynt å affektere folk. At SU er villig til å endre standpunkt etter diskusjon og tilbakemeldinger er bra, men det ville vært mye bedre om diskusjonen hadde foregått før groundingen var beordret.
En del serviceordre og -bulletiner har hatt en bismak av ryggmargsrefleks, der det ser ut som om man har hoppet på den første og beste løsningen uten mye analyse av problemet, og eventuelt kommer med påfølgende endringer i SO/SBen etter kort tid. I en sport der utstyret har fungert fint i tusenvis av hopp virker det rart at man plutselig blir pålagt å gjøre endringer, gjerne i form av noe annet enn det produsenten sier. Det er lett å undre på hvorfor lille Norge implementerer sikkerhetsendringer mens saksøkingsmekkaet USA ikke får noen tilsvarende modordre fra produsentene.
Tilbake til late MKer. Inntil nå har systemet vårt basert seg på at SU har tillit til at MKene følger de serviceordre som er gitt. På fagseminaret ble det nevnt at i verste fall kan en grundigere sjekk av MKers arbeid kan være aktuelt, selv om det er lite ønskelig. Det er tydelig at tilliten er svekket. Men kanskje den ble svekket andre veien først? Kanskje MKene har mindre tillit til at serviceordre fra SU faktisk fører til bedre sikkerhet. Kanskje problemet er gjensidig svekket tillit.
Jeg vil være frekk nok til å komme med et par oppfordringer:
Til SU: Hvis noe har fungert fint i tusenvis av hopp, er det kanskje ikke så stor hast med å endre noe at man ikke får tid til å sjekke det grundig først. En serviceordre basert på harde tall og konkrete bevis er mye lettere å stole på enn "noen har observert X, så da må vi gjøre Y". Det går helt sikkert an å forhøre seg med resten av landets ekspertise også. Hvis ikke alle (de relativt få) MRene i Norge står bak en endring, er det relativt sannsynlig at mange MKer vil tvile på at det er nødvendig. En forhastet beslutning i sikkerhetens navn har mulighet til å svekke sikkerheten i stedet for å styrke den, enten direkte fordi man innfører et problem, eller ved undergraving av MKers tillit over tid.
Til MKer: Vær oppmerksom på at det kan være særdeles vanskelig å få god informasjon ut av produsenter. Det er neppe trivielt å få god info fra PdF om Quick3-problemene, for eksempel. Og selv UPT var treige med å forklare hvorfor Skyhook-moden sin gjaldt for Student V3 men ikke V3-M/Micron. Selv om en SO/SB kommer som lyn fra klar himmel, så er det antagelig en lang prosess bak… Og ta nå bare å supertack de jævla softlinksene, da. Det tar jo maks et minutt av tiden din. Jeg har ikke lyst til at forbundet bruker tiden sin på å løpe rundt og inspisere utstyr, bare fordi du måtte mene at softlinksene klarer seg fint uten tacking.
Dette er mine personlige observasjoner, refleksjoner og meninger.

Helge Titlestad

...