Pass the Pullup: Kristian Aaslund

Hvordan startet fallskjermkarrieren din?

Jeg hadde to kompiser som skulle dra meg med på PG-kurs da jeg startet å studere i Trondheim. På nabostanden sto NTNU Fallskjermklubb, og jeg tenkte at det ser da mye kulere ut. Jeg byttet side på flekken og har aldri sett meg tilbake. Det startet på Oppdal 13. oktober 2002 fra LN-MTS, i skumring, kuling og med landing på feil side av E6. Iallefall sånn jeg husker det. Deretter knakk jeg et håndledd på hopp tre eller fire. Det ble derfor en pause før resten av progresjonen ble gjort unna under tidenes påskeboogie i 2003. De som var der smiler godt når de leser dette.

Hva er det som gir deg mest glede i fallskjermhopping?

For meg er fallskjermhopping aller mest avkobling. Det er umulig å tenke på krig, jobb og renter når man suser rundt på himmelen med gode venner. Også er det samholdet, skrønene og de tellende turene som tar deg til de merkeligste steder rundt omkring i verden. Etter hvert som man pådrar seg familie, bikkje og stasjonsvogn er det også veldig givende å kunne involvere dem i noe av dette. Hytta vår er i Castellón, og det var faktisk ikke min idé engang.

Familiehytten er i Castellon. Det var også her Kristian giftet seg. Foto: Privat.

Hva er det viktigste fallskjermhopping har lært deg?

Å finne min gjeng og aldri gi opp! Jeg har aldri vært en særlig talentfull fallskjermhopper. Som nokså sjenert bygdetrønder var det heller ikke lett å finne seg til rette i nye miljøer. Det har tatt tid å bli både trygg, erfaren og medium kompetent. Men jeg har aldri gitt opp, til tross for både skader og andre motbakker. Også har jeg med tiden klart å finne et nivå der det fortsatt er sykt kult å hoppe. Der noen underveis har blitt verdensmestere og så sluttet, holder jeg fortatt på i mitt tempo. Med litt mindre hår enn i 2002, men med masse gamliserfaring. Jeg hadde nok aldri vært like trygg privat og i jobb som jeg er i dag uten fallskjermsporten. Min gjeng!

Kristian har med tiden klart å finne et nivå der han fortsatt synes det er sykt kult å hoppe. Foto: Privat.

Hvis du kunne levd ett hopp om igjen, hvilket hopp hadde det vært?

Kan jeg si to? Jeg skulle gjerne ha opplevd hoppet før det andre på nytt. For da var jeg virkelig bare en naiv passasjer. Også er det et øyeblikk jeg husker som et skikkelig vendepunkt. Jeg er usikker på akkurat hvor og når, men jeg husker at etter over 600 hopp med et anstrengt forhold til landinger hadde jeg kjøpt meg en Crossfire 129. Mestringsfølelsen jeg fikk etter bare noen få hopp var euforisk. Faen var det så lett liksom? Om det var meg eller skjermen som gjorde utslaget vet jeg ikke, men uten det vendepunktet hadde jeg ikke hoppet i dag. I dag nyter jeg hvert sekund under skjerm.

Hva er ditt pinligste fallskjermøyeblikk?

Jeg har et spesielt stjerneøyeblikk fra Gryttjom sånn rundt 2009. Comeback fra en av mange kneoperasjoner, med ny hvit hoppdress. I landingen får jeg det for meg at jeg skal være forsiktig med det nyopererte kneet og heller skli av farten på ræva. Det går sånn passe. Kompresjonsbrudd i ryggen, svensk reservepasientkort og oppklipt hoppdress. Jeg fikk mamma til å sy inn en gammel dongeribukse i dressen, og brukte den som skammens merke i flere år etterpå. Etter ryggen ble bra kom også vendepunktet jeg nevnte over her. Aldri så dritt at det ikke er godt for noe.

Kristian har mange hopp og år med erfaring med seg i luften. Foto: Privat.

Hvordan tror du livet ditt hadde sett ut hvis fallskjerm ikke hadde vært en del av det?

Jeg hadde garantert funnet noe annet tidkrevende og kostbart man kan skade seg på. For er det ikke dyrt og tar mye tid er det ikke noen hobby. Jeg tror også jeg ville vært langt fattigere på ekstraordinære opplevelser. I det minste hatt en litt mer jordnær skala for hva som er ekstraordinært.

Hvis du kunne tatt med deg hvem som helst på et hopp, hvem ville det vært?

Jeg tar med nesten hvem som helst på trackinghopp allerede jeg. Men hvis jeg skal begrense til en person så må det bli klasseforstanderen min fra ungdomsskolen. Se Ingjerd, det er faktisk mulig å tulle og fjase samtidig som man driver med noe seriøst.

Hvor i verden er drømmeinnhoppet ditt?

Frognerparken hadde vært kult, og teknisk helt gjennomførbart. Jeg var også bare en dårlig værmelding unna å hoppe inn på gården jeg vokste opp, på Hølonda. Det er mye man skulle ha gjort, men jeg setter også pris på mange jeg faktisk har gjort. Trollveggen, Romsdalshorn, Koster, Jomfruland, Gudvangen..

Kristian setter pris på flere av stedene han har hoppet, som Koster i Sverige. Foto: Privat.

Hvordan har måten du vurderer risiko og tar beslutninger på utviklet seg gjennom fallskjermkarrieren din?

Seriøst spørsmål. Jeg klemmer inn en røverhistorie til først, denne gangen fra en typisk hopphelg på Oppdal. Kaldt, lavt skydekke, krossvind og en haug med lineelever. Jeg var HL og hoppmester på første løft. Det rister en del i flyet på vei opp, men det sier jeg naturligvis til elevene at er en del av opplevelsen.

Eleven som sitter ved døra på 182'en blir beordret ut. Han bruker ganske lang tid ut på staget, og når han først kommer ut har han sitt svare strev med å holde seg fast der han blafrer opp og ned som halen på en sjøløve i full fart. Jeg smiler, gir ham tommel opp, lukker døra og går ned med flyet. Han lander heldigvis uskadd, men langt borte og lenge etter man normalt kommer ned fra 3000 fot. Det skulle aldri vært fly, og langt mindre lineelever, i lufta den dagen. Dette var før ORS ble mainstream, så historien kan ikke verifiseres.

Risikovurderingen har endret seg radikalt fra jeg var 20. Ikke fordi jeg nødvendigvis tar mindre risiko, men fordi jeg forstår langt mer hva risikoen er og hva jeg kan gjøre med den.

Kristians risikovurderingen har endret seg radikalt fra han startet med fallskjermhopping. Foto: Privat.

Fallskjerm-Norge har mye å være stolt av, men hvis du skulle peke på en ting vi som miljø kan bli bedre på fremover, hva ville det vært?

Jeg synes forbund, klubber, hoppfelt, ledere, instruktører og alle oss andre burde tatt et større oppgjør med rus og trakassering. Det er alt for mye som enten blir bagatellisert eller rett og slett godtatt. Her har vi en jobb å gjøre, men det virker ikke som noen vil ta den. Undersøkelser og utredninger i ny og ne hjelper ikke så lenge det ikke får reelle konsekvenser.

Hvem ser du opp til i fallskjermmiljøet?

Jeg ser opp til alle som oppriktig og med et smil deler av sin erfaring og kompetanse med andre. Uten å nødvendigvis få noe annet enn et smil tilbake. Da trenger du ikke å ha skygod-skills i min bok. Her har vi heldigvis mange gode eksempler i miljøet, og flere av dem møter du som organisatorer på Humor Boogie i uke 42. Påmeldingen starter i disse dager.

Kristian ser opp til de som deler av erfaring og kunnskap med et smil. Foto: Privat.

Anders Emil sitt spørsmål til deg: Tror du hjelmen du bestilte kommer snart?

Den hjelmen har Anders Emil brukt langt mer tid og energi (ikke penger) på enn meg. Her kunne Emilsen også spurt om riggen jeg kjøpte på ebay i 2004ish. Den kom heller aldri. Man kan vel si at jeg har blitt litt mindre naiv med årene, men ikke null.

Hvem sender du pullupen videre til?

Gir den videre til Victoria Holmboe. Kick-ass freeflyer og kronisk ulykkesfugl.

Ditt spørsmål til Victoria:

Har du noen gang vært på fallskjermtur der alt har gått på skinner?