European Skydiving Symposium 2026 – Sevilla

Det kom riktignok fristende mengder nysnø hjemme rett før avreise, men 24 grader og sol i februar var heller ikke å forakte. Selv om mesteparten av tiden ble tilbrakt innendørs, rakk i alle fall undertegnede å få et hint av farge på en ellers vinterblek trønderkropp.

ESS er et polsk initiativ og arrangeres annethvert år. Årets utgave var den sjette i rekken, og den første som ble arrangert i Sevilla. Med over 850 deltakere fra mer enn 50 land, godt over 50 foredragsholdere og et stort utstillerområde, er dette blitt en av de viktigste møteplassene for fallskjermidretten i Europa. Her møter du alt fra legender som Bill Booth og Norman Kent til helt ferske hoppere og små oppstartsbedrifter med store ambisjoner.

Programmet spenner bredt – fra sikkerhet og skjermflyging til materiell, instruksjon, AFF, tandem, militære operasjoner og drift av hoppfelt. Kvaliteten på presentasjonene varierte, som den gjerne gjør, men helhetsinntrykket var solid og en håndfull av presentasjonene jeg deltok på var særdeles bra. Det var nok av relevant og interessant innhold til å holde seg opptatt gjennom hele programmet. Under hele arrangementet var det god aktivitet blant utstillerne, med alt fra produsenter av rigger, skjermer og nødåpnere til oksygenutstyr, hoppdresser, vindtunneler og flyutleiere og hoppfelt. Og, av en eller annen grunn, en stand med skinnvesker.

Flere av presentasjonene tok for seg hendelser og ulykker, både med og uten fatalt utfall. Rutiner, trening og håndtering av avvik. Kjente ting som treffer rett inn i diskusjonene vi har hatt i Norge de siste årene, men som vi alle har behov for å påminnes.

Ett av begrepene som har gått igjen de siste årene, er normalisering av avvik. Man gjør et lite avvik fra det man vet er riktig. Det går bra. Man gjør det igjen. Det går fortsatt bra. Etter hvert blir avviket normalen, og sikkerhetsmarginene spises gradvis opp – uten at man nødvendigvis merker det.

Man dropper en håndtaksjekk før exit – det går fint, og etter hvert blir det en vane. Eller man blir vant til å håndtere en situasjon, som tvinn på hovedskjerm, og bruker mer og mer tid på å løse det fordi det “alltid har gått bra før”. I ett av tilfellene som ble presentert, endte nettopp dette fatalt, fordi det til slutt ble brukt for mye høyde før beslutningen om å kutte ble tatt.

Dette er ikke unike hendelser. Vi ser det samme i egne OBSREG-er og i fallskjermmiljøet generelt – på alle nivåer. Det går som regel bra. Helt til det ikke gjør det og du gjerne skulle hatt den ekstra marginen som opprinnelig lå der.

Etter tre dager i Sevilla føler vi Norsk fallskjermidrett står seg godt. Vi jobber med de samme problemstillingene, og på mange områder er vi på linje med utviklingen internasjonalt. Samtidig er det alltid nyttig å få nye perspektiver og bli utfordret på egne sannheter.

Neste ESS arrangeres i Sevilla i 2028, før det går tilbake til Polen i 2030. Deretter er planen å veksle mellom de to landene.

Anbefales det? Ja. Uansett erfaring vil man finne faglig påfyll, nye perspektiver og en solid dose inspirasjon. Så hva med å kombinere faglig påfyll og diskusjoner med sol og noen hoppdager i Spania i 2028?