Nye skjermregler etter alvorlige hendelser
Hendelser med mellomerfarne hoppere som har byttet fra sportsskjerm til høyytelsesskjerm har de siste årene vært overrepresentert, og konsekvensene har ofte vært alvorlige. På bakgrunn av dette, og støttet av statistikk, har SU nå skjerpet reglene for overgangen mellom skjermtypene.
skjermflyging, sikkerhet
En av personene som har fått kjenne på de alvorlige konsekvensene er Kim Roar Strøm. En septemberdag i 2024 byttet han til en mer responsiv skjerm. Dette endte med en ulykke som forandret både kroppen og livet hans.
- Jeg husker godt selve hoppet frem til landingen. Alt føltes normalt i frittfall og etter åpning, men i siste del av innflygingen tok jeg en for hard sving, forteller Kim Roar om ulykkeshoppet.
Kim Roar hadde ikke nok høyde igjen til å rette opp skjermen, og derfor ble landingen veldig hard.
- Jeg skjønte i det øyeblikket at jeg kom til å treffe bakken altfor hardt. Da frøs jeg til og bare krøllet meg sammen, forklarer Kim Roar om hoppet som skulle sette han på sitt livs største prøvelse.
Fra solskinn til intensiven
På få sekunder gikk Kim Roar fra å kose seg i luften med venner, til å ligge på bakken med livstruende skader. Han fikk bekkensbrudd, åpne brudd i leggen, brudd i begge føtter, blæreskade og flere indre skader.
- Overgangen fra aktiv hopper til pasient var brutal, sier Kim Roar, som nå måtte akseptere at alt gikk sakte og at små fremskritt var store seire.
Han beskriver månedene på sykehus som en kamp mellom håp og frykt. Operasjoner, smerter, fysioterapi og lange timer hvor vonde tanker tok over.
- Jeg hadde perioder med tvil og tenkte at jeg kanskje aldri ville hoppe igjen. Frykten var der, men samtidig vokste lysten til å komme tilbake sterkere, mimrer han.
Overgangen fra aktiv hopper til pasient var brutal for Kim Roar. Foto: Privat.
Jakten på mer respons
Som mange andre hoppere ønsket Kim Roar å utvikle skjermflygingen sin. Fra å hoppe en Pilot 150 byttet han til en Xfire 138. I håndboken er Pilot definert som en sportsskjerm (klasse 2), mens Xfire er klassifisert som en høyytelsesskjerm uten kryssribber (klasse 3).
- Jeg ønsket mer respons og utvikling. Overgangen føltes spennende, men jeg var nok litt for selvsikker på at jeg kunne tilpasse meg raskt, beskriver han.
Han rakk bare noen få hopp på den nye skjermen før ulykken var et faktum.
- Jeg stolte på instinktene mine fra tidligere skjerm, men de var ikke gode nok for den nye. I ettertid ser jeg at jeg undervurderte hvor mye erfaring som faktisk trengs for å fly trygt med en mer aggressiv skjerm, deler Kim Roar ærlig.
Det som skulle være et vanlig hopp, endret livet til Kim Roar. Foto: Privat.
Tydeligere rammer, tryggere progresjon
Det er erfaringer som dette som har gjort at SU har valgt å oppdatere regelverket for skjermprogresjon. Bakgrunnen har i tillegg vært både bekymringsmeldinger, nestenulykker og en alvorlig hendelsene på Voss i 2023. Statistikken fra OBSREG peker i samme retning.
- Tallene er ikke statistisk signifikante, men de gir likevel tydelige indikasjoner. De peker mot behovet for en tydeligere ramme, forklarer Tommy Botten, hovedansvarlig for skjermflyging i SU.
De nye reglene ikke er ment for å bremse progresjon, men for å gi hoppere tid til å lære skjermen å kjenne.
- Vi vil at hoppere skal bruke tilvenningshoppene sine nøye, prioritere skjermflyging den første perioden etter skjermbytte og gjerne søke innspill fra en skjermflygingsinstruktør på landinger og øvelser i perioden, understreker Tommy.
Videre oppfordrer han at alle benytter seg av skjermflygingskurs. De er ikke kun for å ta ut ny lisens.
- Det er mye læring for alle nivåer, både på grunnleggende og videregående kurs, avslutter han.
Å bygge seg opp igjen
Rehabiliteringen til Kim Roar ble lang og smertefull. Likevel tok det ikke lang tid før han bestemte seg for at han ville tilbake til sporten han elsker.
- Jeg bestemte meg tidlig i rehabiliteringen for at jeg skulle hoppe igjen. Det første hoppet var følelsesmessig sterkt. En blanding av glede, lettelse og frykt, men så fort jeg var i luften, kjente jeg at dette fortsatt var en stor del av meg, beskriver Kim Roar.
Støttet fra miljøet ble avgjørende.
- Jeg gruet meg mye til det første besøket på klubben, men ble møtt med varme, klemmer og oppriktig omsorg. Det gjorde at veien tilbake føltes trygg, legger han til.
Og viktigst av alt:
- Uten kona mi hadde jeg aldri klart det. Hun har båret mye av det jeg selv ikke har klart å bære, og hun har gitt meg styrke når jeg har vært på mitt svakeste.
Kim Roar har vært helt avhengig av støtten fra konen Maiken Strøm. Foto: Privat.
En påminnelse for oss alle
Ulykken har endret måten Kim Roar flyr skjerm på.
- Jeg tar færre sjanser, planlegger bedre og har større respekt for risiko. Mitt råd til andre er å ta det gradvis, søke råd fra erfarne instruktører og aldri undervurdere læringskurven, forteller han.
Regelendringene fra SU følger den samme logikken. De er ikke laget for å bremse utviklingen, men for å gi hopperne sjansen til å oppleve progresjon, uten å lære på den harde måten.