Den ultimate guide for å aldri gå lav

Dette er en serie i fire deler fra en av verdens beste fallskjermhoppere, om å unngå å gå lav i storformasjoner. Artiklene er oversatt fra engelsk til norsk.

Det er noe dritt å gå lav i en storformasjon. Alle fallskjermhoppere med et visst nivå av erfaring, har opplevd den kombinasjonen av panikk og ergelse man får, når man ligger og ser opp mot en formasjon som bare mangler en person for å være komplett. Denne guiden vil gi deg kunnskapen og verktøyene du trenger for å unngå den følelsen. Guiden er i fire deler. Vi begynner med å snakke om å falle sakte. Deretter går vi videre til å snakke om "stadionet", etterfulgt av måter man kan jobbe med sin range. Siste del vil handle om hvordan man kommer opp igjen, hvis man allikevel skulle gå lav.

Et problem med sammensatte årsaker

Hoppere oppsøker meg med jevne mellomrom med forespørser om å jobbe med å lære å falle sakte, fordi de håper at det vil løse problemet de har med at de går under. Sannheten er at fysisk fallhastighet bare er en av flere mulige grunner. Faktisk er det ofte veldig lette mennesker som kommer til meg, og ikke kan forstå hvorfor de synker under.

Man går lav når man ikke stopper tidlig nok, ikke ser gjennom formasjonen, når man mangler generell range, og når man velger feil teknikker for å prøve å rette opp et problem med level. Du må ta hensyn til alle disse tingene, hvis du vil forsikre deg mot å gå lav!

Å fysisk falle sakte

Den mest åpenbare måten å ikke gå lav på, er allikevel å lære seg å falle saktere. Hvis man ser bort fra å justere hoppdress eller kroppstype (begge blir diskutert senere), er det kroppsposisjonen vår som kan justere fallhastigheten. Siden denne artikkelserien handler om å unngå å gå lav, hopper vi over å falle fortere, og fokuserer kun på å falle sakte.

Lag mer overflate

Jeg vil vise posisjonen som gjør at en person faller så absolutt sakte som det er mulig å falle, før jeg går inn på mindre justeringer.

Bremsing av fallhastighet handler om overflate. Jo flatere du kan presentere deg mot vinden, jo saktere faller du. Jo mindre overflate, jo fortere faller du.

Den absolutt langsomste kroppsposisjonen, i en simpel strektegning, ser ut som dette:

Når du har bremsene makset ut på denne måten, er du helt rett i forhold til vinden. Men det er ekstremt vanskelig å holde balansen med helt rette bein. Derfor er en realistisk posisjon en med litt bøyde ben, ettersom det er vanskelig å kompensere for løft i ben, med overkroppen. En 100% flat posisjon vil tilte de fleste hoppere fremover, og man vil bevege seg fremover.

Hofte og Mage

Hvis du ligger i en standard press, må hofta og kjernen av kroppen komme opp til den magiske rette linja mellom knær og skuldre. Mange tenker på dette som en motsatt press, men her er det en del misforståelser ute og går.

Når du løfter hofta og magen til linja, fungerer det fantastisk. Men hvis du løfter OVER linja, da vil du begynne å falle fortere igjen, bare mer ustabilt. Grunnen til dette er at overflaten mot vinden blir mindre igjen, og da går man fortere. Det kan resultere i tårer.

Hvis du er veldig fleksibel, er distansen du må løfte hofta kanskje større enn hos oss vanlig dødelige. Men når du er flat, da kan du ikke falle saktere. Går du lenger opp, så hjelper det ikke.

Armer

Hvis du vil ha maks effekt, må du strekke armene rett ut, og fange så mye vind som mulig. Du må også aktivere musklene litt, så du skaper trykk. Jeg tror personlig at du skaper litt mer løft hvis du holder armene litt samlet, men det er nok ikke det som utgjør den største forskjellen.

Den mest vanlige feilen folk gjør med armene, er at de trykker dem ned, forbi 90-grader vinkelen mot vinden. Det kan virke intuitivt å prøve å trykke ned på lufta, og løfte seg selv opp som man ville gjort det med bakken, men dette gir mindre overflate, og så faller man fortere. Det kan også gjøre at man beveger seg fremover, og det hjelper på ingen måte heller.

Hode

Hodet ditt kan påvirke fallhastigheten veldig mye! Hvis du ser ned, og legger hodet på den flate linja, vil det gi en stor forandring i hastighet. Venn deg til å virkelig presse hodet ned. De fleste gjør ikke nok her.

Se ned for å gå opp, se opp for å gå ned!

Nå er det garantert noen som sitter og tenker "Du må legge hodet på siden, som på en pute, for eller så kan du ikke se formasjonen, coach!" Og de tar ikke feil. Det er kjempeviktig, og noe vi skal se videre på i fjerde del, om å komme seg tilbake igjen hvis man allerede har gått lav. MEN dette gjelder bare hvis man allerede har gått under. Hvis du er på vei ned mot en formasjon, så er formasjonen under deg. Og da er det praktisk å se ned for å bremse. Det fungerer som bare det.

Ben

For optimal sakte fallhastighet, må man strekke på beina. Men ikke helt ut. Beina dine er større enn armene, så hvis du strekker dem helt ut, så fyker du fremover. Det er fantastisk hvis du vil tracke, men ikke så bra hvis du jobber med å komme inn til en formasjon som faller rett ned.

Vi vil ha beina så langt ut som mulig, hvor vi samtidig kan holde balansen med overkroppen.

En proporsjonal reaksjon

Vi har snakket om posisjonen for absolutt lav fallhastighet. Dette er nødbremsen. Det brukes til å stoppe et stup, komme opp igjen hvis man har gått lav, og i enkelte tilfeller til å holde posisjonen sin i formasjonen. Men det er ikke teknikken man bruker for å lage små justeringer.

Alt som øker overflateområdet ditt, vil senke fallhastigheten. Litt ut med albuene. Litt flatere bryst. Litt løsere press, eller litt mer booties i vinden, kan være nok til å holde deg på level.

Myter og problemløsing

Det er mange ingredienser i gå-lav suppa. Før du begynner å jobbe med å falle sakte, er det viktig å forsikre seg om at dette er riktig fokusområde. Her kommer en del vanlige feil folk gjør.

Press ned

Den aller mest vanlige feilen jeg ser, er at armene presses ned, i stedet for å strekkes rett ut fra kroppen. Hoppere har en tendens til å gjøre dette især når de er veldig nærme formasjonen, og kanskje bare en halv meter under. Dette er også en situasjon hvor det er viktig å forsikre seg om at du kikker oppover med bare øyene, og ikke hele hodet.

Kopping, eller “gi en klem til en badeball”

For lenge siden var det en hopper som kom på en forferdelig metafor for å falle sakte. Det ble sagt at man skulle "gi en klem til en badeball" med magen. Dette bildet har gitt folk en feilaktig oppfattelse av at det hjelper å putte rumpa langt over den optimale horisontale linja.

Etter mange lange år med coaching, har jeg prøvd å rette opp i denne feilen. Og jeg er glad for å kunne rapportere at jeg ikke hører analogien særlig mye lenger. Jeg tror den myten endelig er knust!

Når du retter deg ut, hjelper det. I det sekundet du kommer forbi linja, og kopper, da faller du fortere igjen!

Gynging og bevegelse til siden, fremover eller bakover

Jeg slenger alle disse problemene inn i et og samme avsnitt. Hvis du opplever gynging og pitching, eller bevegelse rundt formasjonen når du prøver å falle sakte, har alt nemlig samme årsak.

Armer og bein må være kontinuerlig i balanse. Hvis en side får mer løft enn den andre siden av kroppen, vil ikke kroppen lenger være flat mot vinden. Og det skaper uønsket bevegelse. Hvis du ikke gjenkjenner at det skjer, eller bare ikke retter på det, kommer du til å fyke rundt på himmelen.

Konklusjon

Å bli god på å falle sakte er ikke nødvendigvis det du trenger for å unngå å gå lav. Men det kan være en avgjørende egenskap å ha. Husk, det handler bare om å skape overflateområde, og presentere en flat og balansert kropp mot vinden.