Ny redaktør i Frittfall

Jeg er Stine Solberg og jeg er ny redaktør i Frittfall.org. Jeg vil at dere skal bli kjent med meg slik at det er lettere for dere å komme bort å prate med meg når dere ser meg på hoppfeltet og jeg vil at dere skal føle at dere kan ta del i Frittfall og ha innvirkning på innholdet i magasinet.

Etter en prat med Audun Wik og Knut Lien tidligere i år fikk jeg i oppgave å skrive om mitt første fallskjermhopp. Jeg valgte å skrive oppgaven som at jeg var på jobb for Frittfall og fulgte meg selv på mitt første fallskjermhopp i 2016. Selv om det begynner å bli noen år siden føler jeg det beskriver flere sider av meg og starten på mitt fallskjermeventyr, og jeg lar det derfor bli introduksjonen.

- Velkommen til ditt nye liv!

Stine (23) har alltid følt seg rastløs og lengtet etter noe mer. Kan svaret finnes 13 000 fot over bakken?

- Se, se, ta, trekk! Stine roper høyt og bestemt ut i luften mens blikket og hendene beveger seg i takt med ordene. En siste gang går hun gjennom nødprosedyren hun har øvd på utallige ganger de siste to dagene. Snart skal hun hoppe ut av et fly for aller første gang.

- Jeg er overraskende rolig enda. Så får vi får se da, hvor lenge det varer!

Ski og skole i Sogndal
La oss spole ti dager tilbake i tid. Det er fredag kveld. Nede i gaten synges det høylytt og festglade ungdommer er på veg ut på byen. Stine sitter på studenthybelen sin og leser til semesterets siste eksamen, en hjemmeeksamen i friluftslivspedagogikk. Den starter allerede på mandag, men i skibygda Sogndal er eksamenslesing og snødybde omvendt proporsjonale. Og det har vært en god vinter. Mobiltelefonen durer på pulten. Det er klassevenninnen Anna som ringer. Gjennom telefonen hører Stine venninnen fortelle ivrig om at hun er trekt ut som vinneren av en plass på fallskjermkurs på Voss neste uke. Stine jubler høyt og gratulerer. Inni seg prøver hun å fortrenge den lille følelsen av misunnelse som kommer snikende, samtidig som hun kjenner stor glede for venninnen og opplevelsene hun har i vente.

Men ti dager senere er det altså Stine som står her, ikledd blå elevdress og med hjelmen dinglende i hånden. Hun ser spent opp på de fargerike skjermene i luften mens hun prater med Frittfall. Det viste seg at Anna slett ikke var interessert i å ta fallskjermkurset hun var så heldig å vinne. Før hun ringte Stine hadde hun derfor snakket med Voss Fallskjermklubb og fått lov å gi kurset videre.

- Jeg trodde ikke på henne først. Hodet mitt gikk helt i surr! Det ble ikke noe mer eksamenslesing for å si det sånn, forteller Stine ivrig og ler.

Anna visste nemlig at Stine drømte om å hoppe i fallskjerm, og hun hadde flere ganger pratet om hvor gøy det hadde vært å vinne facebook-konkurransen hun også hadde meldt seg på.

- Det er flere år siden jeg bestemte meg for å ta fallskjermkurs. Jeg skulle bare gjøre ferdig studiene, jobbe litt og spare opp penger først. Jeg vet jo at jeg kommer til å bli hektet.

Mellom nedvask av hybel, tester til legeerklæring, flytting til ny leiligheut og avskjed med venner i Sogndal får hun skriblet ned akkurat nok ord til å levere eksamen. Mens studievennene bruker den siste dagen på å finpusse oppgavene sine, er det mange timer siden Stine leverte. Når fristen går ut sitter hun på en buss i retning Voss og ser opp på de mektige fjellene i Gudvangen. Om tre timer starter fallskjermkurset.

- Det har gått litt fort! Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg hva jeg faktisk er i ferd med å gjøre enda, ler Stine.

Veien til et lykkelig liv
I en liten bygd på Osterøy, rett nord for Bergen, har Stine vokst opp. Hverdagen her beskriver hun som rolig og forutsigbar.

- Her drev vi stort sett med aktiviteter som fotball, håndball, litt turning og lignende. Man visste liksom ikke at fallskjermhopping og ekstremsport var noe vanlige folk kunne holde på med, forklarer hun. Videre forteller hun at her gjør stort sett alle det samme som alle andre gjør, og det er få hun kjenner fra hjemstedet som stikker seg ut og velger et annet liv enn det typiske A4-livet.

- Man får inntrykk av er at man må finne seg en partner, kjøpe hus, få seg en fulltidsjobb og barn for å være lykkelig og suksessfull. Jeg har alltid følt meg litt rastløs og tenkt at det må være noe mer.

For Stine kom vendepunktet i 2009, da hun som 16-åring tok turen til Voss og Ekstremsportveko. Her haiket hun rundt for å få med seg alt fra elvepadling og longboarding til fallskjermhopping og downhillsykling. Med mildt sagt kreative løsninger fikk Stine og vennene, som enda hadde noen år igjen før de var myndige, også tilgang på festivalområdet på kveldstid.

- Her møtte jeg så utrolig mange livsglade og spennende mennesker! smiler Stine.

Dette førte til årlige turer til Voss og Ekstremsportveko. I møte med disse menneskene skjønte hun at hun ikke trenger å gjøre det som alle andre gjør, og at det finnes mange ulike måter å leve livet sitt på.

- Jeg skjønte at et lykkelig liv ikke ser likt ut for alle. For noen er det fulltidsjobb, barn og forutsigbarhet, mens for noen er det frihet, nærhet til naturen og opplevelser.

Valg av studiested ble dermed enkelt, og etter et semester i Mexico gikk turen til Sogndal.

- Her begynte jeg å føle meg mer og mer som meg selv.

- Jeg visste ikke at det var mulig å føle seg så spent og nervøs!
Duren fra flymotoren kommer stadig nærmere og 14 fallskjermhoppere gjør seg klar for å gå ombord i det hvite flyet. Den stramme lukten av jetfuel blander seg med den friske duften av nyklipt gress i det flyet svinger inn på taxebanen. Piloten vinker og smiler bredt til alle de nye fallskjermspirene som står og tripper spente og utålmodige på boardingområdet.

Sammen med seks andre personer har hun brukt denne solfylte helgen på Voss til å drille alt hun trenger å vite før sitt første fallskjermhopp. De har også fått prøve seg i vindtunnelen, et luftig avbrekk fra den stekende varmen.

- Vi har blitt en tett sammensveiset gjeng allerede. Det er lange og tunge dager, men vi finner mye støtte og hjelp i hverandre. Jeg er veldig takknemlig for å få oppleve dette sammen med disse menneskene.

Instruktørene Dani og Walker smiler beroligende til henne mens de ser over utstyret. Bryststropp, beinstropp, beinstropp. Håndtak, håndtak, håndtak. Hjelm, briller, høydemåler. Alt er som det skal være.

Hvordan føler du deg?

- Hjelp, jeg vet ikke. Jeg må bare stole på at instruktørene mine ikke hadde sendt meg opp om jeg ikke var klar for det, ler hun.

Hun setter en fot foran den andre opp stigen. Inne i flyet setter hun seg på plassen instruktøren viser henne og tar på seg setebeltet. Blikket går ut av det lille vinduet nærmest døren og ned på de høye fjellene man vanligvis ser opp på. Snart skal det skje.

Følelsen av å være fri
Sjekk inn. Sjekk ut. Ut, inn, ut. I det beina forlater kanten går det skrekkslagne ansiktet over i et gledeshyl. Nervene er byttet ut med fullt fokus. Horisont, instrument. 12 000 fot. Begge instruktørene smiler og viser tommel opp. Oppgavene flyter og med bestemte bevegelser finner hun pilothåndtaket og gjør de tre dummytrekkene hun har øvd på om og om igjen. Horisont, instrument. Med øynene festet på høydemåleren venter hun på de riktige tallene. 5500 fot. Nå gjelder det. Press, ta, trekk. Fem sekunder har aldri gått så fort, men heller aldri så sakte. Flyr!

Sammen med skjermen har en helt ny verden åpnet seg for den 23 år gamle jenten fra Osterøy. Frihetsfølelsen hun har lengtet etter hele livet brer om seg i hele kroppen. Hjertet pumper hardere enn hun noensinne kan huske å ha opplevd. Samtidig kjenner hun på en overraskende følelse av ro og tilstedeværelse. Alle bekymringer og tanker som følger henne i hverdagen er borte. Hun kjenner på en følelse av ren lykke og tilfredshet. På landing venter instruktør Dani. Han jubler høyt mens han kommer løpende mot henne med vidåpne armer.

- Velkommen til ditt nye liv, Stine!

6 år seinere

Og her sitter jeg, 6 år inn i mitt nye liv. Jeg har kjøpt leilighet på Voss, gjort over 1000 fallskjermhopp, og samtidig som jeg har fått drømmejobben har jeg også blitt tatt ut til utviklingslandslag i Freefly sammen med to av mine nærmeste venner. Jeg vet at 2022 kommer til å bli et stort år for meg. Jeg startet sesongen sammen med Zion i Florida som coach på Freeflybasicen, sesongen i Norge planlegges med VossGloss, organising på Flying Chicks, deltakelse på ulike trackingeventer og 200 treningshopp med laget, før turer bærer til Arizona og mitt første VM.

Jeg kjenner på stolthet over det livet jeg holder på å lage for meg selv og jeg kjenner på en stor takknemlighet til alle rundt meg som har vært og er en del av denne reisen. Og ikke minst for tilliten som redaktør i Frittfall.

Å være redaktør i Frittfall er både gøy, utfordrende og litt skremmende. Jeg må innrømme at jeg dro en liten, hvit løgn når Audun spurte om jeg har publiseringsangst. Samtidig har jeg tro på at sammen med dere kan jeg få dette her til å bli veldig bra. Jeg blir glad for alle tips, triks og tilbakemeldinger.

Jeg gleder meg til å høre fra dere!