Norges første VM-medalje

I overgangen mellom februar og mars, rett før koronaviruset slo til for alvor i vår del av verden, var jeg i Raeford, North Carolina, for å delta på amerikansk mesterskap i vindtunnel. Jeg har vært med på et internasjonalt tunnel-åtterlag i tre år, under kyndig ledelse av coach og verdensmester, Martial Ferre fra Frankrike. Min faste svenske piece partner kunne ikke være med i år, men jeg fikk med en fantastisk stand in. Ingen ringere enn Pål Kolbenstvedt. Mannen med over 50 NM-gull. Underveis i treningen før mesterskapet, fikk vi også en halv time med gjestecoach Kirk Verner, mange ganger verdensmester med Airspeed. Plutselig gikk det op for meg. I løpet av dagen hadde jeg fløyet med medlemmer fra alle tre medaljelag fra VM i FS-4 helt tilbake i 1999. Det historiske året da Norgies tok norges første VM-medalje i formasjonshopping.

Da dette intervjuet ble gjennomført, var det ikke hopping i Norge. Derfor tenkte jeg at det var en god mulighet til å se på historiske begivenheter i stedet. Så jeg samlet disse tre til et videointervju om hva som egentlig skjedde, tilbake i Australia 1999.

Bakgrunnshistorie

I forkant av VM 1999 hadde USA og Kirk vunnet to VM på rad, i 1997 og 1995, med Arizona Airspeed. Før det hadde Frankrike vunnet fire på rad mellom 1987 og 1993, men det var før Martial representerte landet. Pål på sin side, hadde vært med som reserve eller hopper i ti år, og fått masse fjerdeplasser, men aldri en VM-medalje.

“Vi trente mot både FS8 og FS4 i 1999”, starter Kirk. “Det var en på åtterlaget som insisterte på at vi skulle trene mye åtter, så vi endte opp med å hoppe ca 1300 åtterhopp, og bare rundt 500 firerhopp. Tilbake i 1997 hadde vi lagt merke til det unge franske firerlaget, og vi regnet med at det kom til å bli vanskelig å slå dem i Australia.”

På dette tidspunktet hadde ingen noensinne vunnet både firer og åtter i samme VM.

Jevn kamp om gullet

Konkurransen starter jevnt. Men det er likevel en tendens til at ett lag egentlig er bedre. Halvveis ut i konkurransen kikker USA Airspeed-medlem Jack Jeffries på Kirk og sier “man we can’t beat these guys”. Franskmennene var bedre på rytme, og i tilfeller hvor lagene fikk like mange poeng, var franskmennene veldig nærme ett mer, mens USA var heldige med klokka.

“Vi trengte et mirakel for å vinne FS4” sier Kirk.

Jeg kikker litt dumt på skjermen hvor vi har videomøte, for jeg kan ikke helt forstå at USA var så pessimistiske. Etter runde 6 var det nemlig helt likt. Og jeg synes det er veldig ukarakteristisk av amerikanere å nærmest gi opp i en sånn situasjon.

“Mener du at dere ga opp?” spør jeg undrende.

“Nei nei, absolutt ikke. Vi ga alt. Men det virket helt klart som om de var de sterkeste hele veien”

“Er du enig, Martial? Var du like sikker på at det var det franske laget som kom til å vinne?”

“Ja” lyder det selvsikkert og kort fra min venn og coach. Jeg blir nesten slått i bakken. Etter 14 år som utøver har jeg aldri opplevd eller hørt om lignende. To lag har samme poengsum etter seks runder, og så er begge lag enige om hvem som kommer til å vinne? Det er nesten som jeg tror at hukommelsen begynner å skrante litt hos disse gamle heltene.

Martial og hans lag "Maubeuge"

Martial er litt yngre enn både Pål og Kirk. Han har nettopp fylt 50, og var dermed 29 år i 1999. Historien til firerlaget hans startet på det franske B-landslaget i åtter i 1993. Etter sesongen var det fire av dem som ikke fikk tilbud om fornyet kontrakt med laget. De bestemte seg derfor for å lage et firerlag. Det endte opp med en fransk sølvmedalje etter en god førstesesong. Men laget ble nok en gang splittet, og Martial måtte finne to nye lagmedlemmer. Den ene ble hans egen bror, Marin, og dette laget ble fransk landslag etter VM 1995. Martials første VM var to år senere, i 1997. Også der var Pål til stede med Norgies, og Kirk med Airspeed.

Norgies skulle bare hoppe sammen i 1997

“Dette var det første året med Norgies faktisk. Jeg hadde vært med på VM hver gang siden 1991, og fått masse fjerdeplasser i åtter. Det var hardt når man gikk for medalje hele tiden. Så i 97 samla vi en firer i stedet. Vi hadde egentlig bare tenkt å hoppe sammen i ett år.”

“Ett år?” bryter jeg inn, åpenbart overrasket, ettersom Norgies er ett av de lengst eksisterende firerlag på planeten. De satte for eksempel den fortsatt gjeldende norgesrekorden i poeng på ett hopp, så sent som i 2012. Og de ble norgesmestere siste gang så sent som i 2017, altså 20 år etter det ene året de hadde planlagt. Og den eneste grunnen til at de ikke har vunnet hvert år siden, er fordi de ikke har stilt opp.

“Ja ett år, men vi gjorde så godt vi kunne altså. Og vi endte opp som ‘best of the rest’, på en sjetteplass. Det var nok til å vise både sponsorer og oss selv, at vi kunne gå hele veien hvis noen satset på oss. Så vi bestemte oss for å fortsette. Vi jobba ganske hardt for å få så mye støtte som mulig. Og forbundet gikk fra en bred landslagsmodell med mange utøvere, til en langt smalere, hvor vi fikk det meste av pengene. Det var veldig kontroversielt, og ikke alle var enige i at det var en god ide. Det var med andre ord mye press på våre skuldre før VM i 99, hvor målsetningen var medalje.”

“Var det noen fra Norge som noensinne hadde tatt en VM-medalje før 1999?” spør jeg.

“Nei det tror jeg ikke” sier Pål. “Altså, jeg har ikke kontroll på alt som har skjedd, så kanskje det har vært en 10-manns speedstar på 70-tallet, eller noe, men jeg tror virkelig ikke at noen hadde tatt en medalje før det.

To dueller

Konkurransen utviklet seg til en duell om gull, og en duell om bronse. Frankrike og USA om gull, mens Pål og Norgies kjempet mot Storbritannia. På denne tiden var det Sebastian XL som var britisk landslag, med kjente navn på deltakerlista, som Pete Allum og John McIver. Tilbake i 1999 var det ingen av britenes lagmedlemmer som hadde VM-medaljer heller. Det var mye å vinne, og mye å tape for begge lag.

Men la oss se på gull-duellen først. Martial forteller:

“Vi hadde en ganske dårlig start på konkurransen. Vi var bak Airspeed etter de første rundene, men klarte å skjerpe oss, og dra forbi dem igjen, så vi ledet med to poeng halvveis. Så ble jeg litt overmodig, og etter runde 6 var det plutselig likt igjen.” Martial mener han husker at runde 7 var siste hopp på en av konkurransedagene. “Vi hadde et ganske røft hopp, som ikke var spesielt bra. Vi kjempet hele veien og ga aldri opp, men vi landet og var ganske nedfor etter det hoppet. Men så var dommerne veldig snille med oss, og ga oss en mindre bust enn vi burde ha hatt, og vi endte opp med å slå Airspeed med to poeng i den runden allikevel.”

Det franske laget bestemte seg for å utnytte sjansen som dommerne hadde forært dem, og de så seg aldri tilbake. Neste dag var de det klart beste laget. De vant alle de tre siste rundene, og var til slutt komfortable 6 poeng foran Airspeed.

Teknikker, blokker og utvikling av sporten

Innimellom historiene om hvem som var foran når, begynner de tre legendene å diskutere hvilke formasjoner som var med i de avgjørende rundene. De snakker om blokk 23 og 24 som om det er noe naturlig, selv om det aldri har vært mer enn 22 av dem i min tid. Mange av de andre formasjonene har også blitt flyttet rundt på, så tall og bokstaver betyr ikke det samme i dag som den gang. Men ett unntak er blokk 8, canadian tee - canadian tee.

“Å, jeg husker så godt at jeg var skuffet over at blokk 8 kom i en treg runde med slot switcher” sier Martial. “Vi hadde nemlig perfeksjonert teknikken på den, og vi visste at vi var mye bedre enn Airspeed på den. Hvis blokka hadde kommet sammen med tre randoms, hadde vi slått amerikanerne med mange poeng. Men vi slo dem bare med ett poeng i den runden allikevel.”

“Hva slags teknikk snakker du om Martial?” spør jeg

“Vi gjorde den akkurat som den gjøres i dag. Altså full rotasjon, og ikke noe med å møte den andre piecen for å kutte ned på rotasjonen. Så vi var forut for vår tid der. Eller egentlig så kopierte vi bare noe vi så på VHS fra det franske laget fra 1991, før det ble populært med translasjoner”.

Jeg synes det er veldig interessant å høre om utvikling av forskjellige teknikker. Formasjonssporten er en relativt ung sport, som krever mye ressurser for lite trening, og spesielt før vindtunneler ble utbredt, var det mye rom for å forbedre teknikker. Og de tre jeg har med meg nå, har helt klart vært pionerer på mange områder.

“Er det noen nye teknikker som dere er spesielt stolte av å ha introdusert i sporten?”

Pål svarer

“Jeg vet ikke om vi fant opp så mye nytt. Men jeg må si at det var utrolig kult at Airspeed var så villige til å dele alt de gjorde på sine egne treninger. Vi kopierte ekstremt mye fra dem. For eksempel å fly over og under hverandre i Photons (blokk 11 journ anm). Jeg skulle ønske at jeg kunne mer fransk også, så hadde det vært lettere å lære fra de franske hopperne i tillegg, men der var det en språkbarriere som gjorde at det ble mindre kommunikasjon.”

“Jeg husker også da vi skulle hoppe porter fra første gang. Og vi tenkte ‘hvor vanskelig kan det være? Vi har 30.000 hopp til sammen’, og så havna vi på ryggen alle sammen på første hoppet. Da ringte vi til deg Kirk for å spørre hvordan i all verden man exiter en porter.”

Undertegnede har også konkurrert fra Porter. Det er en grunn til at utøverne har bedt om at den aldri mer skal brukes til de største konkurransene. Den er ikke lett å trekke en stabil exit ut av.

Martial bryter inn. “Jeg husker at vi snakket om at vi ville gjøre blokk 17 ‘Norgies-style’, så dere hadde noe nytt der, såvidt jeg husker”.

“Det må ha vært Solly”, sier Pål, og refererer til deres Sør-Afrikanske/Amerikanske trener, Solly Williams. “«Han studerte alt, og kom med masse forslag til oss.»”

For første gang i intervjuet kan jeg plutselig bidra med relevante erfaringer selv. Jeg hadde Norgies-medlem Torstein Valen som min player coach på mitt aller første intermediate-lag, i 2007. Og jeg husker tydelig at Carl-Erik Tuv, eller Lise Nansen, som er de to andre legendariske Norgies-medlemmene, fortalte meg at Torstein var den beste til blokk 17 i hele verden. Helt klart. Blokk 17 er spesiell, fordi den kjappeste teknikken er at en av utøverne må fly over de tre andre. Med riktig teknikk kan blokka gjennomføres på under ett sekund. Og i motsetning til de fleste andre formasjoner, kan den være mye avhengig av flyferdigheter til et enkelt lagmedlem, og ikke nødvendigvis hele laget.

“Ja, det høres ut som Torstein” sier Pål. “Vi pleide å si at vi hadde en med talent på laget. Og det var Torstein. Vi andre bare jobba hardt. Torstein kunne fått plass på hvilket som helst topplag i verden.”

Engleflass 2007, mitt aller første intermediatelag tenker jeg og ler for meg selv.

“Men det var mye av det vi fant på som ikke virker lenger også” sier Kirk. “Vi begynte å se på hvordan man kunne unngå å rotere så mye, og begynte å utvikle teknikker for å flytte oss i motsatt retning, og dermed kunne barbere vekk noen grader i rotasjonen. Det vet vi jo nå at bare tar lenger tid enn å snurre rundt.”

Lagbygging

Det Kirk er mest stolt av, handler allikevel ikke om flyteknikker. Det handler om hvordan man får et lag til å fungere optimalt.

«Vi fikk bygget opp et veldig bra system for å kommunisere bra med hverandre i laget. Vi roterte på hvem som var kaptein. Vi sørget for at de som var naturlig mer stille, fikk komme til ordet, og de som var naturlige ledere, ble noen ganger holdt igjen, og lært opp til å følge i stedet. Det var et system som var bygd opp over mange år, og som gjorde det lett for nye medlemmer å komme inn som en naturlig del av laget. Alle på laget får dermed et større eierskap til prosjektet. Og jeg tror det er en av de viktigste grunnene til at Airspeed har vunnet så mye som de har gjort. »

Kirk ble også verdensmester

I åttern var USA et stykke foran underveis i konkurransen. Men russerne hadde en sterk finish, og det ble spennende om de klarte å holde seg foran til slutt. «Vi gikk tom for energi, men vi var heldigvis langt nok foran til at det holdt.» Det er mange som kan skrive under på at det er vanskelig å satse mot gull i både firer og åtter samtidig. Mange har prøvd, men kun en person har klart det. Og det var Mathieu Bernier fra Frankrike, i Russland 2010. Der var Martial på det franske åtterlaget, og vant sitt andre VM gull. Både Kirk og Martial har altså både VM-tittel fra firer og åtter i sin karriere.

Kampen om bronsemedaljen

Men hva med Pål, og kampen om bronsemedaljen? Tittelen på artikkelen har allerede avslørt resultatet, men det skjedde ikke uten drama. Konkurransen startet med at Norgies fikk nøyaktig samme poengsum som britene i alle de fire første rundene. Så, i runde 5 fikk XL et forsprang på ett poeng.

Hva gjør sånt med nervene?

«Ingenting», sier Pål, mens jeg mister tellinga på hvor mange ganger i løpet av intervjuet jeg ser ut som en emoji. «Vi var bare nødt til å fokusere på oss selv, og hoppe så godt vi kunne. Og jeg var sikker på at vi var de som hadde trent best, og jobba hardest, så den medaljen skulle vi bare ha»

Jeg er mektig imponert, for jeg vet selv hvor lett det er å få nerver i en situasjon hvor det er helt jevnt. Og jeg har aldri prøvd det i en situasjon hvor en VM-medalje står på spill. Men Pål er ikke en vanlig fallskjermhopper. Han har flest NM gull av alle. Og det er ikke tilfeldig. Sjelden har man sett en så dedikert og profesjonell utøver. Og selvtillitten kom av at han visste at han hadde gjort alt han kunne.

Spennende til siste slutt

Etter nok en runde med lik poengsum i runde 6, fikk Norgies endelig uttelling for alt det harde arbeidet. De tok to poeng i runde 7, og var med det foran. Før de tok to mer i runde 8, og de beholdt den nesten komfortabel tre poengs ledelse etter en uavgjort runde 9. Men så skjedde det som ikke måtte skje. Runde 10 ble en ordentlig dårlig runde. En liten kollaps. Og ventetiden frem mot dømmingen ble brutal. Selv om Pål visste at de hadde gjort alt riktig på trening, var det allikevel mye som stod på spill nå.

Norgies hadde skaffet seg sponsorer, både fra leverandører av fallskjermutstyr og hoppfelt, men også forbundet. Og de hadde pushet hardt for å få mest mulig støtte, ved å love at en medalje var mulig. En sånn satsing er naturlig nok kontroversiell, og det vil alltid være noen som er uenige i å skulle bruke mye av forbundets penger på fem fallskjermhoppere. Forskjellen på bronse og fjerdeplass er enorm.

Poengene tikket inn. Og det ble klart at Norgies hadde klart å unngå å tape med mer enn to poeng i siste runde. De var totalt ett poeng foran til slutt. Og det ble bronse til Norge og Norgies.

Den ambivalente følelsen av å ikke fortjene en medalje etter en dårlig sisterunde, ble fort erstattet av en lettelse av dimensjoner. Og deretter eufori. Norgies hadde klart det ingen andre før dem hadde klart. Å vinne en VM-medalje.

Norgies vant VM-bronse totalt tre ganger. To av gangene var det med ett poeng margin til XL fra storbrittania. I ettertid har norge en rik historie med internasjonale medaljer, i mange forskjellige disipliner. Vi har hatt dyktige hoppere som har tatt imponerende VM-medaljer i kvinneklassen. Men ingen i Norge har klart å vinne VM-medaljer i FS åpen klasse, etter Norgies.

«husker dere soveposene?»

Det begynner å bli sent på kvelden for de tre europeiske deltagerne i videomøtet. Men gamlegutta bærer preg av å kose seg masse med mimring, i en tid hvor de sitter i karantene på grunn av koronavirus. Jeg blir bare sittende og lytte til samtalen.

Det var ikke noen dør i flyet, og det ble så kaldt for de som satt nærmest åpningen, at de hadde lagt fram soveposer. Ett eller annet sted i verden finnes det bilder av toppidrettsutøvere som lader opp til konkurranse i soveposer.

Festen etter medaljeutdelingen er også verdt å få med. Hele Norgies på en mekanisk wombat. Fallskjermfester er og blir de beste festene.

Tilbake til nåtiden

Over 20 år etter at disse tre var verdenstoppen i fallskjermhopping, har ikke så mye forandret seg. Kirk er regjerende mester i åtter i USA, og skal kjempe om gull på VM i Russland neste år. Martial satte ny verdensrekord i åtter i vindtunnel under VM i Lille i Frankrike i fjor. Pål er regjerende norgesmester i både firer og åtter. Det er ingen sak for undertegnede å ha passert midten av 30-årene som fallskjermhopper, når man fortsatt har slike helter å se opp til.

Hvordan gikk det egentlig i det amerikanske mesterskapet i vindtunnel, hvor vi alle sammen mødtes i februar? Kirk kom på en suveren førsteplass med sitt lag Airspeed XP8. Etterfulgt av fire ganger regjerende verdensmestere Golden Knights fra det amerikanske forsvaret. Pål, Martial og meg selv ble nummer tre.

Resultater fra VM 1999