Minneord over Trond Sture Larsen

Død 11. november 2020

Publisert

Trond Sture Larsen døde morgenen 11. november på sykehuset i Tromsø med gode venner rundt seg. Spillelista til Eyvind, som de brukte å høre på, hadde akkurat spilt ferdig «Martha» av Tom Waits da Trond sitt hjerte sluttet å slå. Trond ble minnet ved flere anledninger i den nære ettertiden. Det ble først arrangert en minnestund på klubbhuset med stort oppmøte, og det føltes godt å komme sammen. 20. november var det bisettelse. Det var en nydelig seremoni i Tronds ånd med gode taler, god musikk, sterke øyeblikk, tårer og latter. Etter seremonien videresendte Trond oss til Blå Rock og gravøl. Et bilde av Trond prydet baren og tappetårnene.

Trond er svært savnet blant oss. Han var viktig for Tromsø Fallskjermklubb, og virkelig dedikert til idretten og klubben. Trond gjorde unna mye forfallende arbeid, gjerne i kulissene, men like viktig som alt annet. Oppgaver ingen andre hadde kontroll på, var en selvfølge for Trond. Det er imidlertid ikke dette arbeidet savnet virkelig knytter seg til, men selve personen Trond. Han var en unik karakter, hel ved og uten like. Det er nettopp derfor savnet blir så stort. Det finnes ingenting som i det hele tatt kan forsøke å fylle tomrommet Trond etterlater seg.

Trond er svært savnet blant oss. Han var viktig for Tromsø Fallskjermklubb, og virkelig dedikert til idretten og klubben. Trond gjorde unna mye forfallende arbeid, gjerne i kulissene, men like viktig som alt annet. Oppgaver ingen andre hadde kontroll på, var en selvfølge for Trond. Det er imidlertid ikke dette arbeidet savnet virkelig knytter seg til, men selve personen Trond. Han var en unik karakter, hel ved og uten like. Det er nettopp derfor savnet blir så stort. Det finnes ingenting som i det hele tatt kan forsøke å fylle tomrommet Trond etterlater seg.

Rundt skiftet 80-90-tallet var Trond involvert i en stygg CRW-ulykke, og skadet armen kraftig. I ettertiden ble han spøkefullt bare kalt for «Armen» av vennene sine. Han har siden fått spesialsydd riggen med trekk på venstre side og spøkt om sjokket en hopper som låner riggen hans vil oppleve når hopperen strekker høyrehånden bak for å trekke, men ikke finner noe.

Under filmingen av fallskjermsekvensen med BBC og Bear Grylls midtvinters i indre Troms, stilte Trond rolig opp med røyk, kaffekopp, skinnjakke, slitte joggesko og skulle være fallskjermekspert. BBC-crewet så litt skeptisk ut. Landingsområdet var et islagt vann noen hundre meter fra teltet. Da produksjonssjefen spurte Trond om dette var greit, fikk han et livløst blikk tilbake og Trond peker 2 meter fra teltet i ulendt terreng, og sier at han skal lande der. Produksjonsteamet tenkte nok at det var en spøk, men Trond landet akkurat der. Han pakket så skjermen sin på ca. 3 minutter i minusgrader og vind på samme flekken. Crewet begynte så å nikke respektfullt til Trond Larsen, og Bear Grylls selv ville komme og henge litt med han. Det var nok bare Tronds gode venn Eyvind som visste at Trond landet og pakket der primært for å raskt komme seg inn i det varme teltet for å drikke kaffe og spise smultringer.

Hans gode venn Rune begynte å hoppe i 1993 var Trond en erfaren og aktiv hopper. Likevel var Trond veldig omgjengelig, og delte gjerne av sin kunnskap. Etter hvert som Rune steg i gradene, ble Trond en viktig mentor og støttespiller, og fra 2004 var de mer eller mindre faste AFF-instruktørpartnere, og i perioder var de de eneste AFF-hoppmestrene i Nord-Norge. En gang skulle de hoppe med en AFF-elev i den tyngre vektklassen med høy fallhastighet. Rune varmet opp og tøyde for å bli myk i kroppen og kunne falle fort. Trond varmet opp med kaffe og røyk. Eleven var litt betenkt til det og lurte på hvorfor de forberedte seg så forskjellig. Da han spurte Trond, fikk han til svar: «Det har med erfaring å gjøre.»

En gang var Trond på toppidrettssenteret i forbindelse med I1-kurset. Mens han ventet på at det skulle bli hans tur i lavtrykkskammeret tok han seg en røyk utfor hovedinngangen. Der sto han og mottok stygge blikk fra den ene toppidrettsutøveren etter den andre. Idrettsmannen Trond brydde seg ikke, det var jo en mental idrett han drev med.

Da Trond var innlagt på sykehuset høsten 2020, var Rune og Eyvind på besøk. Dødsdommen var definitiv og brutal, og stemningen var preget av det dystre budskapet. Etter litt vanskelig stillhet på rommet sier Trond: «Ja, det e alvorlig det her gutta, men dokker skal huske det at det e aldri så ille at ikke litt trekkspillmusikk kan gjøre det enda verre..»

Trond var hjemme fra sykehuset i perioder, og en av gangene var Eyvind på besøk da hjemmesykepleien kom på visitt. Den hyggelige karen fra hjemmesykepleien sa så: «og her går alt bra, Trond?» Trond svarte: «ja, ihvertfall før du kom». Da samme stakkaren skulle dra kom han i skade for å si «ser dæ seinere Trond» og Trond svare: «ja, ikke hvis æ ser dæ først».

Selv ikke sykdom, dødsdom og sykehusopphold klarte å knekke Tronds karakter. Trond var seg selv fra start til slutt. Som fallskjermhopper i sin beste alder til terminalpasient på sykehuset og videre. Den karakteristiske fraphaten og grå midnight sun marathon genseren ble med han i kisten.

Trond delte aktivt av sin enorme kunnskap, kom med råd og svarte på spørsmål. Det skal sies at dersom man stilte et dumt spørsmål, fikk man vite det. Det var en stakkars «Skygod aspirant» spurte om tillatelse til å downsize mer enn hva regelverket tillot. Trond var ikke nevneverdig imponert over ferdighetene til denne aspiranten, og ba han stikke på Nille å kjøpe seg en pose skills. Det var nok ikke den første aspiranten til å bli utsatt for denne kommentaren, og definitivt ikke den siste. Trond hadde god kontroll på håndboka, og henviste støtt og stadig til den. Det sies at de som kjenner regler godt, også vet når de kan brytes. Trond var HI i Tromsø Fallskjermklubb i 13 år, og innehaver av NLF´s gullnål. Trond kunne utdanne fallskjermhoppere, og når situasjonen tilsa det, fungerte håndbokas bestemmelser mer som retningslinjer. Hans rolige atferd smittet over på elevene, og de følte seg fort trygg under hans vinge. Trond kjørte til og med kurs utenfor sesongen, og tok ofte med seg elever til Spania for å hoppe. Ved flere anledninger var han alene med en gjeng elever. I den anledning tok han på seg tittelen «parananny».

Trond var en tvers gjennom god mann som virkelig var til stedet, med gode verdier som han representerte rak i ryggen. Hel ved. En glimrende instruktør, med en egen evne til å formidle kunnskap som også får andre til å tenke selv. Trond blir ofte beskrevet som en mann av få ord, og til dels kryptisk i sitt språk. Det er likevel klart at for de som sto han nært, var Trond en man kunne ha den gode samtalen med. En snill og hjelpsom mann, ærlig og pålitelig, med fantastisk humor og et glimt i øyet. Trond hadde meritter og bragder bak seg, men aldri et behov for å fremheve seg selv. Fokuset sto på å gjøre andre bedre, og vi er mange som har deler av hans kunnskap i oss, men ingen som har alt. Trond lever videre i mange av oss.

Kjære Trond. Snille, fine og rare mann. Vi kommer til å savne deg, og vi kommer til å huske deg.

Takk for kunnskapen. Takk for hoppene. Takk for vennskapet. Takk for kaffen

Og takk for alt

Fly fritt gamle ørn!