Redaktør spesial

I denne andre søndagsspesialen av frittfalls julekalender, skal jeg fortelle litt om meg selv. Som ny redaktør av frittfall er det viktig å ha god kontakt med hele fallskjerm-Norge, og derfor vil jeg gjerne presentere meg.

I begynnelsen

Jeg tror fallskjermhopping var genetisk betinget i meg fra veldig ung alder. Hvor de genene kom fra, har jeg ingen anelse om. For det er ingen andre i min familie som hopper fallskjerm. Med unntak av noen fettere og kusiner, er det ingen som har lyst til å prøve tandem en gang. Jeg hadde allikevel tidlig en ekstrem interesse for alt som kunne fly. Alt fra fugler, til papirfly og heliumballonger. Som barn drømte jeg veldig ofte at jeg kune fly selv. Da jeg var åtte, designet jeg mine egne små fallskjermhoppere av lego-menn og servietter, og løp opp og ned trappa for å kaste dem ut.

Jeg hadde til tross for en stor interesse for flyging og fallskjerm, aldri egentlig tenkt på at det var noe jeg kunne gjøre selv. Jeg trodde at alle fallskjermhoppere var ekstreme adrenalin-junkies, og nærmest oppførte seg som death metal vokalister gjør på en scene. Men alt snudde etter at lillebroren min fikk kreft i 1997, da jeg var 13. Alt gikk bra med han altså. Men året etter, i 1998, ble hele familien invitert med for å se på norgesrekordforsøk i storformasjon. Vi var på sommerleir i Stavern med barnekreftforeningen, og ble fløyet over i DC-3 fra Torp til Rygge. Vi fikk også en tur med Hercules over Østfold. Så kom hopperne. Jeg ble helt frelst av det jeg så. Spesielt den siste lille swoopen før landing. Om det var 5 meter, eller 50, det kan jeg ikke si i dag, men jeg var forelsket.

En ny venn, som var litt tøffere enn meg, dro meg med bort for å snakke med en av hopperne. Til min store overraskelse, var han ikke en villmann, men en ganske normal, litt beskjeden og hyggelig fyr. Og der og da fikk jeg lov til å prøve å ha min første rigg på ryggen. Som 14-åring. Det var da jeg forstod at helt vanlige mennesker kunne hoppe fallskjerm. Og det var da jeg bestemte meg for å begynne.

Første hopp i russetiden

Selv om jeg visste at jeg skulle hoppe fallskjerm fra jeg var 14, rakk jeg å bli 19 før jeg hadde mitt første hopp. Det var delvis økonomi, og delvis at jeg ikke turte å starte alene. Jeg fikk med en god barndomvenninne, og vi hadde våre første hopp i mai 2003. Midt i russetiden altså. Tønsberg Fallskjermklubb var en liten klubb den gangen. Jeg hadde alle mine elevhopp fra LN-TSB, en C-182.

Elevsesongen min var virkelig god. Til tross for begrenset flykapasitet, og instruktørkapasitet, fikk jeg over 60 hopp første året. Det siste var fra helikopter i Lier, under veteranenes årlige arrangement. i 2003 var det -18 grader på bakkenivå. Det gjorde så vondt i fingrene etter landing, at jeg ikke husker så mye av selve hoppet. Jeg var allikevel på årets første løft i Tønsberg, to dager senere.

Tre dårlige sesonger (04-06)

Etter elevsesongen, kom jeg inn i en fase av livet hvor jeg ikke hadde så mye tid eller penger. Jeg gikk på folkehøgskole ett år. Begynte på feil studier det neste året. Og så i siviltjeneste det tredje. I denne perioden hadde jeg ekstremt lyst til å prøve å være med på et NM. Motivasjonen var helt ærlig at jeg hadde funnet ut av at det bare var 6-8 lag med i intermediate de årene. Og hvis jeg ble med, kunne jeg skryte av at jeg hadde en topp 10 plassering i et NM, selv om jeg kom på sisteplass. Det hører med til historien at jeg var den dårligste i klassen i stort sett alt av sport da jeg var barn, og jeg hadde komplekser. Dessverre var det ekstremt vanskelig å samle sammen et lag til NM eller en norgescup, som vi hadde den gangen i tillegg. Det var alltid en eller annen som trakk seg i siste liten. Jeg kom til et punkt hvor jeg tenkte at jeg måtte satse ordentlig, eller bare slutte å hoppe fallskjerm. Jeg bestemte meg for å satse. Her skal Øivind Godager ha en stor takk. Jeg hadde aldri hatt selvtillit til å satse, uten hans tro på at jeg kunne bli "så god som du selv vil".

Venner

Jeg var ganske ensom i fallskjermsporten de første årene. Stine sluttet relativt tidlig. Jeg hadde mange hyggelige bekjente, men ingen venner. Jeg opplevde ikke at det var naturlig at jeg var en del av sosiale settings, og ble sjelden invitert med på noe. Det var selvfølgelig mye fordi jeg var veldig ung, og ikke var med på å drikke, men det var litt tungt å slite med å finne nøkkelen til det sosiale. Alt dette forandret seg da jeg begynte å hoppe på lag. Og i dag har jeg nesten ikke annet enn fallskjermvenner. Virkelig gode venner, som jeg setter utrolig stor pris på. Jeg har hele tiden opplevd miljøet som ekstremt inkluderende. Men det tok allikevel litt tid for meg å komme inn i det. Det er noe jeg gjerne vil få frem til andre, som kanskje står i den situasjonen hvor de tenker at man kanskje ikke helt passer inn enda. Det er ikke sikkert at laghopping og konkurranser er den riktige nøkkelen for alle, men det virket veldig godt for meg.

Vindtunnel

Jeg reiste til Bedford med Lise Nansen i november 2006. Faktisk hadde jeg tenkt å avbestille turen, fordi jeg allikevel ikke hadde råd. Men utrolig nok vant jeg 10.000kr på frokost quiz på TV2 rett før turen, og så gikk det allikevel. Jeg kunne nesten ha skrevet en bok om hvor gøy og fantastisk det var å være på tur med Lise, og å fly i tunnelen. Men kort fortalt førte det til at jeg fikk plass på mitt første rekruttlag. Det sørget også for at jeg fikk en helt annen arbeidsmoral. Den turen gjorde at jeg gikk fra å være en temmelig lat student, til å jobbe ca 70% ved siden av studiene, for å tjene penger til hopping. Det er ikke en overdrivelse å si at Lise forandret livet mitt den helga. Jeg endte opp med å reise i vindtunnel tre ganger mer den samme vinteren.

Rekruttlandslag og første NM (2007)

Jeg hadde ambisjoner om å komme på rekruttlandslag på et planlagt uttak i 2008. Men på grunn av et frafall, fikk jeg tilbudet allerede på våren i 2007. Jeg vet at jeg ikke akkurat var førstevalget, og at mange ble spurt før meg. Jeg manglet erfaring, men Lise la inn et godt ord, og jeg fikk plassen på grun av potensialet. Målsetnignen var å klare 10 i snitt i open, med laget x3M4s. Landslagsansvarlig Trude Sviggum kom med en reaksjon da vi uttalte det. Et godt blås, og et "lykke til", med et tonefall som bar preg av at det nok var litt for ambisiøst. Men vi klarte det, og fikk en fjerdeplass med 10,3 i snitt. På NM-festen etterpå, sa Trude til meg at det var et riktig valg å få meg med på laget. Det er ikke mange ting jeg har satt større pris på å høre enn akkurat det. Jeg endte også opp med sølvmedalje i både FS4-R og FS8. I åtter måtte vi til og med ha jump off i kampen om sølv og bronse. Jeg kan ikke huske noe jeg har gledet meg så mye til som mitt første NM. Jeg hadde nedtellingskalender på kjøleskapet i 150 dager i forkant. Og når idrettspresidenten hang to medaljer rundt halsen min, var det det største øyeblikket i livet.

Landslag og VM (2010)

Før sesongen 2010 ble x3M4s tatt ut til å være norsk landslag. Vi hadde ærlig talt ikke den beste sesongen det året, og progresjonen gikk tregt. VM gikk noe bedre, og vi endte opp med samme poengsum som våre forgjengere Arcteryx hadde på sitt første VM. Men på grunn av interne konflikter fikk vi et frafall etter sesongen var slutt. Og F/NLF valgte å legge ned FS-landslaget. Jeg ble ordentlig sur over denne avgjørelsen. Mest fordi jeg synes kommunikasjonen i forkant var dårlig. Men også fordi hele identiteten min de siste årene, hadde vært å satse mot og på landslag.

USA (2011)

Jeg bestemte meg for å selge alt jeg eide, og flytte til USA, for å satse videre. En dansk hopper, Flemming Andersen, hadde ambisjoner om å starte et profesjonelt lag i Perris California, og jeg fikk plass. Dette laget ble aldri noen stor suksess, på grunn av problemer med arbeidstillatelse, men mens jeg var der møtte jeg Thomas. En annen danske, som var på besøk i påsken. Thomas og jeg hadde noe mer til felles enn bare fallskjermhopping. Og før året var slutt, hadde jeg flytta til Danmark og blitt samboer med han. Nå har vi snart vært sammen i ti år.

Dansk landslag (2016)

Jeg tok ny utdannelse da jeg kom til Danmark. I mellomtiden hadde jeg flere morsomme lag, hvor jeg fokuserte mer på å gi litt tilbake, enn å presse meg selv til høyere poengsummer. Men i 2015 startet jeg på et nytt dansk lag, også denne gangen med Flemming, som jeg hadde vært på lag med i USA. Vi presterte godt i vårt første år, og var veldig nærme gullet i danmarksmesterskapet. Etter frafall på det danske landslaget, fikk vi allikevel representere Danmark på VM i 2016. Laget hadde ambisjoner om å satse videre mot VM, men på grunn av en voldsom øyebetennelse, og etterfølgende store komplikasjoner med syn og konsentrasjon, ble jeg nødt til å trekke meg.

"Pensjonisttilværelse" og 8-way

Det er hardt å være på landslag. man må jobbe mye for å tjene penger, og man må bruke mye tid og penger på trening, som også tar tid. Det er sjelden tid til pauser. Dessuten har man alltid noe man burde gjøre for å gi tilbake til et forbund som sponser en. Det er stressende. Derfor bestemte jeg meg for at nok var nok, etter sykdomsperioden. Men da jeg endelig begynte å bli bedre, skrev jeg til en svensk bekjent, for å høre om det kanskje kunne bli plass på et internasjonalt åtterlag han var med på. Laget trener og konkurrerer utelukkende i vindtunnel, og jeg hadde sett dem ta medalje i US open, hvor de hadde stått på pallen sammen med selveste Golden Knights. For de som ikke vet hva Golden Knights er, kan jeg nevne at de er fire ganger regjerende verdensmestre i FS8. Fulltidsprofesjonelle fra det amerikanske forsvaret. Jeg var så heldig at jeg fikk dele hotelletasje med dem på VM i 2010, og jeg har vært stor fan siden den gang. De er ekstremt hyggelige, og vanvittig flinke i lufta. Da jeg flyttet til USA i 2011 hadde jeg en drøm om kanskje å kunne komme med på laget på sikt. Nå var drømmen å få et bilde hvor vi delte pallen.

Jeg fikk plass på åtterlaget umiddelbart. Men på våren 2018 kom vi bare på fjerdeplass, fordi VM-medaljør Qatar også var med det året. Vel tilbake i 2019 var det de samme tre profesjonelle lagene med, og jeg forventet en ny fjerdeplass. Så, ut av det blå, setter vi klar ny lagrekord, og slår Golden Knights. De hadde byttet ut halve laget etter at de ble verdensmestere et halvt år i forveien. Og de endte på fjerdeplass. Det blir stående som det største øyeblikket i min karriere.

I 2020 rakk vi akkurat å være med på samme konkurranse igjen, før korona lukket ned grensene. Der kom vi endelig på pallen sammen med Golden Knights. Men jeg har bare bilde fra den offisielle amerikanske pallen. Vi kom foran tredjeplassen, men ikke offisiell amerikansk medalje.

Totalt sett har jeg 9 NM-gull, og 4 DM-gull i åpne klasser, jevnt fordelt på FS4 og FS8. jeg er ganske talentløs i freeflying, men synes Wingsuit ser veldig spennende ut, uten at jeg har prøvd det enda. Tanken var alltid å begynne med freeflying når jeg ble lei av FS. Det har bare ikke skjedd enda.

Om redaktørjobben og 2020

Jeg hadde ikke umiddelbart tenkt tanken om at jeg skulle jobbe med frittfall. Men da kontrakten ble utlyst for andre gang, begynte jeg å tenke litt. Jeg tok kontakt for å få litt mer info, og ble møtt med en nærmest ekstrem tiltro til mine evner, til tross for manglende utdannelse og relevant erfaring. Noe av det som tiltrakk meg til stillingen, var muligheten til å reise rundt og besøke forskjellige hoppfelt i Norge. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å bare jobbe med frittfall i et halvt år i starten, men på grunn av korona og familieøkonomi, kunne jeg ikke ta meg råd til å kun jobbe halv stilling. Med sommerens reiserestriksjoner, og samtidig flytting, skal jeg ikke legge skjul på at sommeren har vært ekstremt tøff. Ut over høsten og vinteren har jeg tenkt mye på hvordan frittfall kan forbi relevant i et digitalt format. Og det var der julekalenderen kom med inn i bildet. Jeg synes dette var en god måte å få inkludert absolutt hele Norge, og samtidig få på plass en tradisjon for å skrive ned hva som har skjedd i de forskjellige klubbene i løpet av hvert år. Jeg er virkelig takknemlig for at så mange klubber har levert så mye bra. Takk!

Andre Fun Facts

Jeg har like mange NM-gull som Petter Northug

Jeg er verdensberømt hekler

Jeg har opplevd en eksplosjon på nært hold, mens jeg snakket med generalsekretæren i NATO

Jeg har vunnet gull i holmenkollstafetten

Jeg har vært nominert til pris på en nasjonal galla på grunn av fallskjermhopping. Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg var også tilstede, som nominerte i andre kategorier.

Jeg ble oppsøkt av, og med i en playboy photoshoot da jeg pakket fallskjerm i USA en gang.

Sluttord

Jeg forteller gjerne historier til dere når vi forhåpentligvis møtes, i løpet av 2021. Til gjengjeld vil jeg høre alle deres historier, og få så mange som mulig publisert på trykk! Vi skal bare huske at nå kan man faktisk søke opp artikler på google, i motsetning til da vi hadde papirformat ;)

God jul til alle sammen!